Ja.... hvert eneste år skjer det samme.
Jeg storgleder meg til å begynne med julekos, julepynting, julebaking, julegaver, julemat, juleorganisering, julekosenusseduppedattemeglangtderbak.....
Og så kommer den snikende da, den velkjente følelsen, den evigutmattende og gnagende lille stemmen langt der bak i hodet som begynner så smått å viske små ord til meg, sånn bare for å sette meg tilbake der jeg hører hjemme og gjøre at jeg ikke helt klarer å nyte overfloden.
"Er du ikke litt i overkant nå Trollmor?"
"Du vet at det sikkert er mange her i byen som ikke har noe å sette på kjøkkenbenken men som kunne tenkt seg å ha det?"
"Er det bra for deg, tror du, å ønske deg en såpass dyr ting i julegave? Kunne du ikke vært takknemmelig med noe mindre, noe lite?"
"Hva har du planlagt å gjøre for de som ikke har det så bra da? De som ikke kan sitte å planlegge menyen til julehelgen en måned før?"
"Du kunne ikke gitt pengene for den designlysestaken til Frelsesarmeen eller noen da? Det var jo ikke sånn at du ikke hadde lys der hjemme?"
Hvert eneste år damer! Jeg var vel 7 første gangen jeg foreslo for mine foreldre at vi burde invitere bygdas noe fuktige gamle innbygger, som trivdes best i skogen alene, hjem til jul... for da hadde sikkert han blitt glad..... Og siden har det gått slag i slag med foring av ensomme naboer med pepperkakehus og julekaker og andre saker og i det hele tatt....
Nei, jeg er ikke ute å fisker etter verken skryt eller noe som ligner... jeg kunne bare rett og slett tenkt meg å nyte julen som andre ser ut til å nyte den. Men så snart desember inntrer, så plopper denne pussige stemmen opp da.... og hvert år blir jeg like overrasket... for det er jo et år imellom så jeg rekker å ikke huske hvor slitsomt det er. Nei, det er ikke slitsomt å ville hjelpe andre... men det er slitsomt at det ønsket ikke skal la deg slappe av i det hele tatt.
Jeg tenker bare på de narkomane som bor ute......
På eneforsørgere som ikke har nok til å kose seg noe ekstra..... Og på køen utenfor Fattighuset i Oslo....
Det hører med her til historien at i fjor oppsøkte jeg barnevernet og sa at jeg ønsket å kjøpe inn noen små gaver til barn og om de visste om en trengende familie så kunne de kanskje formidle til dem at det var noen som ønsket å hjelpe...... Men det gikk ikke gitt. Man kunne ikke spørre mennesker om de hadde så dårlig råd at de trengte at noen hjalp dem. Dessuten var det alt for sent å sette igang tiltak.... og slikt må organiseres og tilrettelegges. Det var ikke bare komme å gi noe.... Men jeg kunne få komme på en avslutning for noen barn som gikk en en behandlingsgruppe.... de var "bare" 17 altså....
Jeg hadde ikke råd eller tanke om å kjøpe 17 gaver så det ble ikke noe av det.... :) Og i år er jeg litt missmotet for å gjøre noe lignende kjenner jeg.
Så.... det blir nok som før... å donere noe til asylmottaket her eller gi noe til den lokale menigheten eller noe... Jeg gir ikke til Frelsesarmeen lengre fordi jeg ikke er enig i deres behandling av homofile. Enkelt og greit.
Huff jeg er så rar...............
Ja ja.... en får værra som en vart nårn ikke vart som en sku.......

