Det kommer dager etter disse

Det stilletiende hyl, det uendelige hverdagsbrølet som bare vil opp og fram men som ikke har en plass. Ikke er fortjent en plass. Ikke er fortjent i det store og det hele.

En voksende følelse av å ha blitt overmannet etter en lang tid med kamp, svette og tårer for noe du tror på; - noe verdt å kjempe for. Overmanning på et sted i livet der overmanning ikke hadde sted og rom verken i tanker eller i hverdagen. Men uansett og like fullt er følelsen av å ha blitt nettopp det sterk og pulserende. Som en varm og rund lyd som setter seg i ørekanalene og ikke går bort, men heller til stadighet minner deg på nederlaget, avmakten, avskyen.

Repetisjonen av samtalene igjen og igjen og igjen og igjen.... jo mer jeg tenker på det jo mer uforståelig blir det. Konklusjonen sitter som en ball med hard ikkefordøyd klump imellom symfysen og solar plexus. Der sitter den og håner meg og alt jeg står for. Mine verdier, mitt liv, min kompetanse, min integritet og verdighet. Håner ved å rekke tunge til meg og gi meg smerter mitt i sitt eget indre. For selve konklusjonen tåler mer smerte. Mye mer smerte.

Hvem var det som bestemte at et enkelt menneske skulle avgjøre framtiden til et annet ved å synse? Ved å formene noe om menneskets liv; tuftet på 9 år med nesen i lærebøker. Ikke et langt levd liv med tilsvarende erfaringer og plattformer, men teori. En teoretiker skal bestemme hvordan et enkelt menneske skal ha det resten av det menneskets sitt liv. Fordi det står så i den store kloke boken. Den KLOKE boken, den som har makt over alt og alle. Den som utdanner spesialister som stenger døra til mennesker som vil gå igjennom åpne dører. Dører som fører til et bedre liv, et lettere liv, et tiltrengt liv.

Det opprinnelige brølet får bopel i meg noen minutter, bare for å gi selve brølet en viss aksept på at den er berettiget plassert og at styrken er intet mindre enn akseptabel. Men brølet får lov til å vike plass for standhaftighet og styrke. For bestemthet og trygghet. For rettferdighetssans og kampmot.

Jeg skriver ned mine ord i, forhåpentlig vis, riktig rekkefølge og sender dem avsted til en person over de andre. En person som får lønn for å lese mine ord, blandt annet. En person som også har lest den kloke boken, men som forstår forskjellen mellom teori og praksis i livet. Som sitter i en posisjon som er større enn lignende posisjoner og som er pålagt å se med mellommenneskelige øyne samtidig som h*n ivaretar den helsemessige biten. Ja. Ordene mine skal få reise dit. Til h*ns pult og rom. Der h*n kanskje har sine egne hverdagsbrøl å bære på og dermed kan kjenne igjen mine.

Jeg håper at denne personen har lest den kloke boken for en stund siden, slik at h*n har hatt tid til å bygge plattformer å sette sin teori på. Det vil komme med til gode. Om Gud vil og være holder seg.

Takk for tiden og stunden.
Det kommer dager etter disse.