Å miste en venn ...

Det er litt vanskelig for meg, innimellom, å forstå at livet er i bevegelse. At ingenting med livet er statisk og fastsatt annet enn fødsel og død.

Mennesker kommer og går, både de ikke-viktige og de betydningsfulle har en tid for å komme og en tid for å gå. 

Å miste venner er vanskelig syns jeg. Noen forsvinner naturlig på grunn av avstand, interessekonflikter, statusfoskjeller osv mens andre kan forsvinne av årsaker man overhode ikke forstår men som man må akseptere. Jeg er genuint opptatt av at man ikke skal tvinge på plass noe som ikke vil være der. Det blir som å prøve å tvinge på plass en puslespillbrikke på feil plass. Om noen ikke vil være i min sfære så kommer jeg ALDRI til å tvinge  noen. Det kommer ikke til å skje. Det vonde tar jeg for meg selv, alene. Og her <3 p="">

Jeg har nok mistet venner da jeg var yngre, men det husker jeg ikke. Det betød nok ikke all verden, for noen venner kommer og noen venner går, sånn er livet. Men den jeg mistet i voksen alder av årsaker jeg ikke kan gjøre noe med, har lært meg enormt mye om tap. Fra å ha daglig kontakt med henne til å få en kald skulder er vondt, vanskelig og det har endret meg. Jeg var fra før skeptisk til mennesker og deler svært lite av meg personlig, nå ble jeg enda mer lukket. 

Skjebnen fungerer slik for meg at den sender meg lærdom når jeg trenger den, slik har det alltid vært. Jeg syns denne lærdommen har vært tøff. For det handler ikke bare om å lære at noen kan VELGE meg bort, men det handler om å lære at andre ikke legger like mye i vennskap som jeg gjør. At andre har lært om vennskap på en helt annen måte enn meg. Andre klarer faktisk å velge bort en venn med bakgrunn i vennens kontaktflate. Andre har ingen problemer med å mangle meg i sitt liv. Jeg betød ikke så mye som det jeg følte jeg gjorde. Jeg var ikke så viktig som jeg følte meg.

DET har vært en tung lærdom! 

Nå er det ikke slik at jeg mangler venner, heldigvis, men det er engang slik at det er jo dette med å miste noen som sitter dypt. Og man har jo liksom aldri råd til å miste en venn. Spørsmålet mitt er jo om det da i utgangspunktet VAR vennskap, når det er så lett? Så enkelt? 

Om jeg skal være ærlig er det en visshet som sitter igjen i meg og det er en omskrivning av ordtaket: 

"Man vet ikke hva man har før man mister det" 

Min versjon er: 

"Man vet ikke hva man IKKE hadde før man mister det" 

Nå er det en god stund siden dette skjedde og jeg holder på å komme over det..... så det er ikke sånn at jeg er trist nå. Men ettertenksom, klokere, litt mer isolert og avstengt også kanskje.

Livet er en underlig greie altså....

 Bilder: Google