Vi skriver April og alltid i April tenker jeg på mine besteforeldre i krigen. Både på grunn av de naturlige krigsdatoer i April men også fordi min kjære farfar hadde bursdag på samme dag som Adolf Hitler, 20 April.
 |
| Slik så trønderbygda ut på farfars bursdag i 1940 |
Under andre verdenskrig pleide farfar å få telegram på bursdagen sin som var signert Hitler, men han var ganske nøye på å understreke at det var venner som ville tøyse med han som sendte telegrammet, for å tulle med faktumet at farfar var motstandsmann og farmor var fysisk motstandskvinne. Hva betyr det å være fysisk motstandskvinne sier du? Vel... her kommer et par eksempler. '
De tyske soldatene som bodde overalt i den lille innlandsbygda i Nord Trøndelag. De hadde kontroll på det meste. Togstasjonen, Folkehøgskolen, folk og fe. De hadde fine vogner og hester og pleide å besøke de pene fruene i bygda som hadde sine menn ut i krig. Ofte tok de fruene med seg ut på tur, drakk litt fra lerker og oppførte seg skrekkelig uanstendig etter min farmors målestokk. Så en kveld kom soldatene og fruene til butikken der min farfar var bestyrer, for å handle noe søtsaker til damene. Det var latter og lett stemning blandt dem og den lille sølvlerka gikk mellom dem alle. Farmor så rødt. Hun kjente godt to av de fruene og hun visste at de hadde barn og at mennene deres var respekterte menn av bygda. Noe hun fra nå av aldri kom til å mene om disse damene. Og det skal sies at det hun følte for disse damene var bare lommerusk i forhold til det hun følte for de tyske soldatene. "Tysker`n" som hun alltid kallte dem.
 |
| Mye i Namdalen ble utslettet. Her et bilde av Namsos etter bombingen |
De fikk satt seg, mens de fremdeles lo. Alle satte seg. Fruene også. Og Lerka. Og så pisket "Tysker`n" til hesten og POFF...... der tumblet de alle rundt hverandre, over, under, føtter, hender og hoder i lett blanding mens fruene hylte og soldatene kjeftet.....
Farmor lo.
 |
| Slik ble Tyskerjentene behandlet etter krigen |
Farfar var, i alle de år, bestyrer på det lokale Samvirkelaget. Farmor var dermed bestyrerfrue. Titler var viktig for henne. De visst ejo ikke om butikken ville stå neste morgen, så ved dagens slutt tok alltid min farmor alle pengene (var vel så godt som bare mynter på den tiden), i en skinnveske med lås og så bar hun vesken de 150 metrene hjem. Med andakt og ærbødighet bar hun veska til en låst eske og med samme erbødighet bar hun den tilbake morgenen etter.
En kveld inntraff hjembæringen av pengene slik at det var tid for vaktbytte borte ved togstasjonen som igjen da befant seg 50 meter fra butikken. Soldatene som gikk av vakt måtte da gå forbi butikken, og denne sommerkvelden også min farmor på tur hjem med pengene fra kassa. Hun blir stoppet av en knippe av de tyske soldatene.
"Hva er det du bærer på" sier den som tydeligvis hadde størst rang av dem.
"Det skal ikke du bry deg noe med" sa farmor.
"Åpne veska!!!" sa soldaten.
"Nei, det gjør jeg ikke, før skal jeg slå deg i bakken med den!"
"Hvordan er det du snakker til en overordnet??!!??" sier soldaten
"Jeg snakker ikke til en overordnet men til en stakkars unggutt som burde latt eldre damer fått være i fred for å gjøre jobben sin!" repliserte min kneisende farmor.
"Slutt å snakk å gi meg veska" ulmet han og grep etter den....
Og det er da her det hele kulminerer i nettopp det min farmor truet med... hun drar veska bak seg med høyre hånd og svinger den med all sin kraft, med alle myntene til å gjøre tyngde, rett over ansiktet til soldaten....... Hun ser på han der han ligger og innser hva hun har gjort og så løper hun..... heldigvis for henne var alle så sjokkerte at de ikke løp etter.....
Jeg har forresten et klenodium fra krigen. Min farmors bror var soldat ombord på PS Norge og sendte et brev hjem til farmor noen dager før den ble senket (med 191 mann ombord) 9 April 1940.
Der står det "Nå kommer jeg snart hjem på besøk" og "Vi har begynt å sett noen veldig store fly nå som er vanskelig å treffe med kanonene våre men bare vent til de kommer lavere, så tar vi dem" ...... Han beskriver litt hverdagen ombord og han forteller at de skulle, et par dager senere, begynne å gå sørover..... De kom aldri så langt. Det siste han noen gang skrev er det jeg som nå har...
Jeg blir så full av tanker i April. Jeg tenker på mine besteforeldre som bodde i perioder inne i en tunell sammen med sine sambygdninger, fordi faren for bombing av bygda var så stor. Jeg tenker på alle som trosset de fastsatte reglene og gjorde det som var riktig uansett, som sto fast på sine prinsipp og trodde fullt og helt på en løsning. Jeg tenker på alle "farmorer" som dasket med vesker og viste sin avsmak på andre måter.
Hadde jeg turt?
Hadde du?
PS Bildene er googlet
10 kommentarer:
Nope, jeg hadde ikke turt. Men jeg hadde ikke flydd med tyskerne heller. Jeg hadde vært de som gjorde seg usynlig, men som hadde jobbet i det stille. For etter min mening var det kvinnene som var krigens helter. De stod i kø for å få tak i mat, de greide å lage mat ut av nærmest ingenting, de måtte trylle med nål og tråd, for at mann og barn skulle ha klær på kroppen, de vasket og stelte og de bekymret seg for morgendagen. For om de kunne skaffe mat på bordet, for om barna hadde klær på kroppen. Det krevde mye kreativ tenking av kvinnene, for å kunne møte morgendagen. Heltene ble gutta på skauen, men det var kvinnene som ble igjen hjemme, som måtte få livet til å gå videre. Mannfolka gjorde litt sabotasje her og der, hvor lokalbefolkningen måtte lide for. En tysker død, 20 nordmenn drept eller satt i fengsel. Nei, de riktige heltene var kvinnene. Både de som turte å vise sin mening, som din farmor. men også alle de kvinnene som stille og rolig fortsatte å være mødre og hustruer gjennom tøffe år hvor absolutt alt manglet. Jeg har en bok om hverdagsliv i krig, og det er interessant lesing!!!! Klemz Grethe
For en tøff farmor!
Ja, det er viktig at vi ikke glemmer hva de som gikk foran oss har måttet kjempe for vårt land.
Alle skjebnene og alle de krigsheltene som markerte sin motstand uten å få medalje eller komme i historiebøkene.
Hun hadde fortjent en medalje, din farmor.
Nå har du hedret henne på en flott måte ved å dele hennes motstandskamp med oss.
Tusen takk!
Det er så viktig å ta vare på disse historiene. Takk for at du delte dette.
Klem fra meg :-)
Litt av en historie! MIn farmor var en av de som forelsket seg i tysker`n. Hun havna i "uløkka" 2 ganger. Fikk tilsammen 3 barn. Hun ble ikke behandlet nådig av sine søsken, etter at de to første barna (tvillinger) kom til verden. Da faren til disse barna døde ved fronten - og hun forelska seg i nok en tysker - og ble gravid igjen..... turte hun ikke beholde barnet. Hun leverte det fra seg til et barnehjem i Trondheim. Ingen visste om dette barnet. Senere fikk hun 9 barn til med sin ektemann (min farfar). I 1997 gjorde den bortkomne datteren seg til kjenne. JEG var den første som fikk vite om henne - og måtte fortelle alle tanter og onkler OG farmor om at jeg visste om hennes barn. Hun og farmor fikk 5 år sammen, før farmor døde. Det er veldig triste greier - men dette ble til en historie for de "Blå Sidene" i ukebladene..... :)
Takk for at du deler denne historien. Og tøff farmor!
Jeg antar jeg hadde turt, for jeg har mer vilje enn fornuft... og er ikke flink til å underordne meg. ;) Jeg hadde vel antagelig krepert i et eller annet fengsel, om jeg levde under krigen. :S
Godt vi lever i fred, og håper det er et gode flere i verden etterhvert får oppleve!
Klem
Jeg tror vi finner uante krefter i en slik stuasjon, men du skal ikke være noen kylling på forhånd akkurat heller:)..så din farmor var nok ei tøffa;)
De fleste familier har nok sine krigshistorier, i min fam er det ihvertfall mange, da begge mine bestefedre satt på Grini pga motstandsarbeid.
ha en fin ettermiddag i april med rom for ettertanke og kanskje takknemlighet for den hverdagen vi har;) klem fra meg;)
Så fint innlegg. Til ettertanke... Min farfar var 13 år under krigen og har mange lignende historier. Ungene mine syns det er spennende å høre på og jeg husker alle historiene fra jeg var liten. Men når han forteller til ungene sensurerer han litt.
På tross av sin unge alder blåste han en tysk lastebil til himmels, ved å dytte en dynket tøybit i bensinhullet og tenne på. De stjal også revolvere fra tyskerne som hengte fra seg pistolbeltet over kinosetet når de skulle se film. De fikk litt lommepenger av motstandsbevegelsen for dem. Sterk kost for en 13-åring...
Ha en fin kveld videre.
Klem Jenny
Dette innlegget fikk meg til å tenke også. På mine besteforeldre i Nord-Trøndelag, på historiene om da mamma 4-5 år satt trygt sammen med familien sin å andre sida av fjorden og så at hjembyen ble bomba. På oldeforeldrene mine som lagde kafe i hagen og som motvillig serverte tyskere. På oldefar som hadde gjemt en radio bak bjørkeveden gjennom hele krigen. Den tørreste veden de noen gang har hatt, urørt i fem år.
Vanskelig å si hva en selv hadde turt eller ikke. Ofte er man sterkere og modigere enn hva man selv tror.
Ja, jeg vet det er et års tid for seint å se dette innlegget nå. Men ting går sakte i min verden! ;-)
Flott innlegg om en modig dame som sto for det hun trodde på. :-)
Sånne innlegg om mennesker fra "før i tia" interesserer meg virkelig!
Kortet fra broren hennes MÅ du passe godt på altså! (men det vet du nok, jeg blir bare litt formanende når folk har slikt i sin besittelse).
Nå skal jeg klikke på linken, og lese om skipet.
Ha en fin aprildag, 2012.
Legg inn en kommentar