5. nov. 2011

Tid for ettertanke og filosofering.....

Jeg kan jo selvfølgelig begynne med å beklage alt mulig rart..... feks at jeg ikke har laget innlegg som jeg har lovet å lage, at jeg ikke har skrevet om flotte saker jeg har fått kloa i via blogglandia, at jeg ikke har vært flink nok til å kommentere, at jeg ikke har vært flink nok til å følge opp alt her inne.....

Jeg kunne også skrevet om alt jeg BURDE ha gjort; som å sendt premiene i min giveaway til de rettmessige eierne; som å skrive om kjempekule ting jeg har fått; skrevet lange og givende kommentarer inne hos hver enkelt av dere.....

Men jeg gjør ikke det.... orker ikke.... det blir for masete og klisjè tror jeg... så jeg bare går rett fram samme hva jeg støter på og prøver meg med en liten forklaring... på ALT..... :)



Verden datt litt i hodet på meg den 10.10.11; da psykologen fortalte meg at jeg aldeles ikke kan noe om livstilsendring og ernæring. Jeg har ikke kommet meg helt opp etter det rett og slett.
Hver dag er nå en kamp for å overbevise meg selv om at denne hjernekrymperen ikke er i det rette.

Aldri har jeg møtt mennesker som har begrenset meg. Jeg har vært heldig i livet og fått lov til å bli sett og hørt der jeg har vært. Jeg har blitt respektert selv om jeg er en noe spesiell art av menneskeheten... jeg har mine egne meninger og de står jeg på og jeg er ikke redd for så veldig mye annet enn mormor og Gud....

Jeg skulle bli nesten 40 år og i en situasjon der jeg var totalt avhengig av hjelp for å se og kjenne igjen det mennesker før meg har kalt overmakta.... sårbar, liten og med en smerteklo i brystet måtte jeg erkjenne at mennesket som skulle hjelpe deg ikke engang aner hvem du er. Ikke bare det men når du sier "BLÅ" så hører hun "RØD"..... hvordan skal jeg vinne?



"Hvor mange brødskiver kan du spise når du spiser mye da? 20?"

"Hvor mange middagsporsjoner spiser du da? 4-5?"

"Sånn før mens og sånn da; hender det at du spiser 3-4-5 sånne store sjokoladeplater?"

Spørsmålene hennes var hel uvirkelige for meg; de hadde ingen verdens ting med meg å gjøre og jeg kunne ikke svare annet enn nei og prøve å forklare at overspising ikke er MIN årsak tl fedme..... men hun hadde allerede bestemt seg og visste allerede at jeg hadde et matproblem i den enden der.

Jeg sier: "Jeg prøver å fortelle deg at jeg ikke har et problem med mat!!!"

Hun svarer: ........ (smilende) "... men da skal jeg snakke med en kollega her så ringer jeg deg....."

Jeg sier: "De spørsmålene du stiller og alt det vi har snakket om nå i 2.5 timer er om fortiden min, som ligger mange år tilbake i tid! Ingenting av det vi har snakket om tilhører nåtiden"

Hun svarer: ..... "Som sagt så skal jeg snakke med min kollega og så ringer jeg deg"

Jeg ringte inn til kirurgen for å høre hva de hadde skrevet i min epikrise fra Psyk.... og der står det kun:
"Anbefales ikke kirurgisk inngrep fra et psykiatrisk ståsted"

De trenger ikke begrunne det mer de der..... "fra et psykiatrisk ståsted"...... som om jeg var et kasus.

Å kjempe imot overmakta på denne måten er totalt utmattende. Jeg er veldig sliten.



Jeg ringte kirurgen igjen....... ansvarsperson på avdelingen sa: "Nå har jeg sørget for at den andre psykologen har fått en lapp med beskjed om å ringe deg; så da gjør han det i løpet av dagen" ......
Det er over 2 uker siden.

Vi er små små brikker i den store sammenhengen.... og ingen av oss har noe som helst å stille opp med når det kommer til psykologer. De har gått mange år på skole for å forstå MIN hjerne.... for... jeg forstår den jo ikke....

Som jeg sa til psykologdamen som ga meg avslaget: Du har gått på skole for å lære om hodet mitt; så du forstår alt. Jeg har bare levd livet som gjorde at man fikk behov for å lage lærebøker til studiet du har tatt.... så hva vet jeg?


Jeg klarer meg jeg. Jeg er en hard nøtt. På mange forskjellige måter. Men noen ganger; som i dag.... så kjenner jeg at jeg er sliten og trøtt og jeg har bare lyst til å kutte ut hele dietten og bare gi opp.

Men jeg gjør det ikke... :)

Takk for at du leste.

post signature

24 kommentarer:

Anonym sa...

hei, ikke gi opp, jeg har slitt med mye av det samme som deg, og nå etter 15 år har jeg fått konstatert at jeg har lavt stoffskifte. Det viser ikke på prøvene som er tatt, men jeg fikk etterhvert så problemer med å svelge fordi halsen ble så trang, og da viste det seg at tungerota var hoven/oppsvulmet, og at dette var et typisk symtom ved lavt stoffskifte.
Dette er kanskje noe du bør få sjekket hvis det ikke er gjort enda.
Lykke til videre fra Grete.

sisselastrid sa...

Hei Trollmora :)

Det er forferdelig frustrerande når fagpersonar trur at dei kan meir om deg enn ein veit sjølv... Og egentlig ikkje er interessert i å høyre på kva ein seier. Ikkje gi opp!!! Stå på vidare - og eg syns du skal be om ei ny vurdering...

Har mange erfaringar frå div helseveseninnstansar både for min eigen del og ikkje minst på grunn av den vesle prinsen vår som er sjuk - og det er no ein gang slik at ein kjenner seg sjølv best - og det er vi som kjenner Oskar best...

Håper du får ein fin fredagskveld - av og til gjer det godt å skrive av seg frustrasjonen :)

Klem frå Sissel

SURRESILJE sa...

Takk for at du skriver! Stå på!

Elin sa...

Det er det som er så bra. Du kunne gitt opp, men du GJØR DET IKKE! Du er til god inspirasjon for mange her inne!! :-)

Guri sa...

GI IKKE OPP!!!!
Det er et lys i enden av tunellen!
Ha en fin lørdagskveld på tross av..... :)
KLÆM

Pia sa...

Du må ikke gi opp!

Unknown sa...

Hei på deg! Jeg føler så inderlig med deg og blir så lei meg på dine vegne! Håper du finner styrke til å sloss for det du ønsker og ikke lar slike uvitende og ignorerende mennesker sluke deg. Jeg heier på deg og retten til å bli hørt av noen som ser bort fra gammalt grums som ikke har noe med saken å gjøre;-)

Masse klemmer fra Grete

Unknown sa...

Du er et utrolig flott, som kan sette ord på, og dele tankene med oss. Tanker som mange av oss kjenner oss igjen i, av helt ulike grunner.. Og i all eleendigheten, blir det en trøst å se at det ikke bare er en selv, som er merkelig. det finnes faktisk flere mennesker med de samme tankene..
Og så sterk som du er, som klarer å dele det på denne måten,

Jeg ville bare sende deg en varm klem
Heidi

josimo sa...

Ikke gi opp.<3

Trine sa...

Nei, dette er vanskelige greier. Men du er reflektert og smart og vet at du ikke skal gi dette opp!! Klem

Unknown sa...

Huff. Blir så trist på dine vegne, og ennå mer trist på en slik psykologs vegne, som i sin stilling ikke har anelse på hvor mye makt hennes ord eier. Fy skam , hun burde virkelig fått lese dine innlegg el fått tilbakemelding. Skjønner at du er kjempefrustert. Sikkert en lang vei å gå når en har kommet så langt som å spørre om en slik oprasjon, og så blir en så langt nede og det av en fagperson. Erre mulig??Igjen, hun bør få vite hvor mye skade hun har gjort. Men nå har jeg jo skjønt at du er i godt gang med lavkarbo. Jeg er med i heiagjengen. Hvis du kan greie dette helt selv, uten operasjon, kan du om noen måneder kanskje ett halvt år, lene deg tilbake å tenke, ha,ha.. "Jeg greide dette helt selv.Har selv en samboer som har gått ned 40 kilo helt på egen hånd (det var før jeg traff han). Men han må passe seg hele tiden og vi hjelper hverandre, til å prøve å holde vekta med mager mat og trim. Men det er jammen ikke enkelt. Har snakket med flere som har hatt operasjon, det er visstnok en meget tøff psykisk test å gå gjennom. Dessuten er det jo mange av de som legger på seg igjen.Ikke stress med alt du skulle ha gjort, men tenk heller på alt det du får til. Heia Trollmor, dette klarer du. Tenker på deg. Klem Anki

Kaoskontroll sa...

Ikke gi opp vennen! Du er kjempeflink! Over 8 kilo til nå er rett og slett fantastisk, og et prosentmessig tap av det du totalt skal ned man ikke kan kimse av. Du er altså på svært god vei. Alene... og helt til tross for drittdamas "ekspertuttalelse". ;)

Jeg har hatt noen diskusjoner på det med venner i det siste, at å sette mennesker i en bås er farlig. Fordi vi mennesker i stor grad motiveres av det synet andre har på oss. Får du uansett hvor blid og imøtekommende du er høre at du er en drittsekk vil man til slutt ikke gjøre en innsats for å være snill og grei lenger. Får man uansett innsats høre at man er lat vil man til slutt bli motløs, og gi opp å stå slik på. Osv. osv!

Det er tøft å stå opp og motbevise at man er "slik eller slik". Spesielt når man føler seg maktesløs over den dommen man har fått, og føler den er svært urettferdig i utgangspunktet.

Da er det viktig å ha andre som tror på deg, og korrigerer bilde man så urettferdig har fått malt av seg. Så lytt til alle oss som tror på deg og gleder oss over at du er et sterkere og mer komplett menneske enn det enkle bildet EN dame laget av deg.

JEG er en av den som tror på deg. Som tror du vil klare dette, om du så må gjøre det på egenhånd. Jeg vet at det ikke er enkelt bestandig, men la motet ditt og resultatene tale sammen med oss som tror. Dette kan du klare!

Takk for oppmuntringer i forhold til min egen kamp mot et slankere og sunnere liv! :)

Klem

Bente sa...

Kjære deg...jeg hiver meg med de andre...ikke gi deg. Be om en ny psykolog erklæring. Fra en annen psykolog.
Lykke til! Du har mange som heier på deg!

Synnøve sa...

Kjære deg
Nå er det lenge siden jeg har lagt igjen kommentar fra meg, men har lest alt du har skrevet.
jeg blir så lei meg og forbannet på dine vegner.Å skremt ikke minst det. At en psykolog kan ha så mye makt over et enkelt menneske er skremmendes. Å jeg håper du ikke gir opp kampen. jeg er så enig med bla Kaoskontroll i hva hun skriver.
Jeg ønsker deg masse lykke til:-)
Klem

Anonym sa...

Å kjære deg! Du må ikkje gje opp. Det må vere mogleg å få snakke med ein ny psykolog. Eg veit ikkje korleis gangen i din prosess er, men kan fastlegen din gjere noko? (dersom du har ein GOD og FLINK fastlege
då....ikkje alltid det systemet fungerer heller...)
Frå ShyB i London, og som ikkje skulle innom blogglandia på ei stund;)

Elisabeth, innerst i veien sa...

Takk for at du gir oss et innblikk i dette. Stå på!

VillaVårfrubakken sa...

Ikke gi opp....det meste er sagt....beste klemmen til deg....Mona

Whitebite sa...

Ikke gi opp!!
Stå på!

stor klem!

Alexia sa...

Takk for at du deler- og ikke gi opp nei! Blir så sint på dine vegne, makan!

Sender en diger klem, og ønsker deg lykke til!

MammaMy sa...

Stå på! Eg heiar på deg. :)

Siri sa...

Jeg kjenner mange som føler seg maktesløse etter lange kamper. Og så endelig skal de få hjelp, og så dæng i trynet... fordi de etter så mange år vet noe om seg selv. Noen skal da liksom klare å vite alt og ha alle svarene på fem minutter?
Nåja, noen ganger kan det være greit at noen ser ting utenfra... men likevel...

Stå på. For deg selv og for å være et godt eksempel for dine barn. Jeg heier på deg!

Mormorfarmor Inger sa...

Hei!
Jeg har lest en del av det du har skrevet, og jeg sier som de andre her:
Gi ikke opp! Dette skal du klare!
Klem fra Inger, en ny følger

Hegeslilleboble sa...

Blir helt oppgitt jeg, har bare lyst å gi deg en klem. Stå på!!!!

Huldra sa...

Siden jeg blar meg bakover, skjønte jeg jo nå enda bedre innholdet i det forrige innlegget om "overmakten". Det er en forbannet tøff reise i det systemet der til tider. Ikke gi deg! Husk at du jobber med deg selv, for deg selv. Be om en ny psykolog for en ny vurdering, og ikke gi deg med dietten. Vær beinhard! :)

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...