Tid for ettertanke og filosofering.....

Jeg kan jo selvfølgelig begynne med å beklage alt mulig rart..... feks at jeg ikke har laget innlegg som jeg har lovet å lage, at jeg ikke har skrevet om flotte saker jeg har fått kloa i via blogglandia, at jeg ikke har vært flink nok til å kommentere, at jeg ikke har vært flink nok til å følge opp alt her inne.....

Jeg kunne også skrevet om alt jeg BURDE ha gjort; som å sendt premiene i min giveaway til de rettmessige eierne; som å skrive om kjempekule ting jeg har fått; skrevet lange og givende kommentarer inne hos hver enkelt av dere.....

Men jeg gjør ikke det.... orker ikke.... det blir for masete og klisjè tror jeg... så jeg bare går rett fram samme hva jeg støter på og prøver meg med en liten forklaring... på ALT..... :)

Verden datt litt i hodet på meg den 10.10.11; da psykologen fortalte meg at jeg aldeles ikke kan noe om livstilsendring og ernæring. Jeg har ikke kommet meg helt opp etter det rett og slett.
Hver dag er nå en kamp for å overbevise meg selv om at denne hjernekrymperen ikke er i det rette.

Aldri har jeg møtt mennesker som har begrenset meg. Jeg har vært heldig i livet og fått lov til å bli sett og hørt der jeg har vært. Jeg har blitt respektert selv om jeg er en noe spesiell art av menneskeheten... jeg har mine egne meninger og de står jeg på og jeg er ikke redd for så veldig mye annet enn mormor og Gud....

Jeg skulle bli nesten 40 år og i en situasjon der jeg var totalt avhengig av hjelp for å se og kjenne igjen det mennesker før meg har kalt overmakta.... sårbar, liten og med en smerteklo i brystet måtte jeg erkjenne at mennesket som skulle hjelpe deg ikke engang aner hvem du er. Ikke bare det men når du sier "BLÅ" så hører hun "RØD"..... hvordan skal jeg vinne?

"Hvor mange brødskiver kan du spise når du spiser mye da? 20?"

"Hvor mange middagsporsjoner spiser du da? 4-5?"

"Sånn før mens og sånn da; hender det at du spiser 3-4-5 sånne store sjokoladeplater?"

Spørsmålene hennes var hel uvirkelige for meg; de hadde ingen verdens ting med meg å gjøre og jeg kunne ikke svare annet enn nei og prøve å forklare at overspising ikke er MIN årsak tl fedme..... men hun hadde allerede bestemt seg og visste allerede at jeg hadde et matproblem i den enden der.

Jeg sier: "Jeg prøver å fortelle deg at jeg ikke har et problem med mat!!!"

Hun svarer: ........ (smilende) "... men da skal jeg snakke med en kollega her så ringer jeg deg....."

Jeg sier: "De spørsmålene du stiller og alt det vi har snakket om nå i 2.5 timer er om fortiden min, som ligger mange år tilbake i tid! Ingenting av det vi har snakket om tilhører nåtiden"

Hun svarer: ..... "Som sagt så skal jeg snakke med min kollega og så ringer jeg deg"

Jeg ringte inn til kirurgen for å høre hva de hadde skrevet i min epikrise fra Psyk.... og der står det kun:
"Anbefales ikke kirurgisk inngrep fra et psykiatrisk ståsted"

De trenger ikke begrunne det mer de der..... "fra et psykiatrisk ståsted"...... som om jeg var et kasus.

Å kjempe imot overmakta på denne måten er totalt utmattende. Jeg er veldig sliten.

Jeg ringte kirurgen igjen....... ansvarsperson på avdelingen sa: "Nå har jeg sørget for at den andre psykologen har fått en lapp med beskjed om å ringe deg; så da gjør han det i løpet av dagen" ......
Det er over 2 uker siden.

Vi er små små brikker i den store sammenhengen.... og ingen av oss har noe som helst å stille opp med når det kommer til psykologer. De har gått mange år på skole for å forstå MIN hjerne.... for... jeg forstår den jo ikke....

Som jeg sa til psykologdamen som ga meg avslaget: Du har gått på skole for å lære om hodet mitt; så du forstår alt. Jeg har bare levd livet som gjorde at man fikk behov for å lage lærebøker til studiet du har tatt.... så hva vet jeg?

Jeg klarer meg jeg. Jeg er en hard nøtt. På mange forskjellige måter. Men noen ganger; som i dag.... så kjenner jeg at jeg er sliten og trøtt og jeg har bare lyst til å kutte ut hele dietten og bare gi opp.

Men jeg gjør det ikke... :)

Takk for at du leste.