Man skal ikke sulle seg ned i egen fordervelse. Dette er den ENKLE veien å gå, fordi å lute seg i ryggen er lett.... å stå oppreist å møte verden med hevet hake er vanskelig.
Jeg mener at det aller første ansvaret har vi som foreldre. Min lojalitet er ikke først hos min mann, min mor eller min bror. Min lojalitet er først og fremst hos mine barn og deretter hos mine barn og så hos mine barn. Om det skal fordeles lojalitet etter det kommer det til resterende familiemedlemmer og evt venner.
Om NOEN hadde fulgt sin magefølelse, ville ikke jeg opplevd 5 år med overgrep.... kanskje bare 2 eller 3. mange måneder i terror KUNNE vært unngått. Om DU som følte noe ikke var riktig kunne snakket med noen om det.... om DU som så at jeg ble plukket opp av den samme bilen gang på gang og jeg tydelig sa "Nei, jeg vil ikke kjøre bil med deg" , om DU hadde spurt mine foreldre hva som var årsaken til at HAN til stadighet plukket meg opp....om DU som så at jeg gråt da jeg gikk inn i HANS hus gang på gang hadde spurt noen hvorfor.... om DU som var min gymlærer hadde vært litt mer opptatt av MEG enn av at jeg skulle følge reglene du hadde satt for deltakelse i gym, hadde jeg kanskje sluppet unna litt lettere.
Nei, det er ikke ditt ansvar at jeg har den historikken jeg har, men en dag skjer det igjen. Husk meg den dagen. En dag ser du den lille jenta gråte sammen med noen du ikke får helt gode vibber fra. Du får en magefølelse av at noe ikke stemmer når den pappa`en sitter med jenta si litt for kjært på fanget og du kommer over dem... du får et trykk i solar plexus når du hører vennen din snakke om at han skal ha med nabojenta på hyttetur.
SNAKK MED NOEN! Noen.... en eller annen! Helsesøster, fastlege, barnevern, foreldrene til barnet, naboen til barnet... NOEN!
Og NEI, rykter er IKKE verre enn det som mange barn går igjennom akkurat presis nå mens du leser dette.
Vi skal IKKE mistenke alle! Dette er en hårfin balansegang. Men personlig foretrekker jeg at det blir meldt inn en bekymring for mye basert på magefølelse og kanskje redder et barn, enn at en person redder sitt "gode rykte".
OG en annen ting.... hvorvidt noe er sant eller ikke skal forebygges FØR det blir anmeldelse av det og ikke engang være et tema i prosessen barnet har fra det sier fra! Dette er svært viktig! Som foreldre skal vi snakke med våre barn om slike saker dukker opp og snakke om viktigheten om at det som er blitt sagt er sant .... OM det blir sagt fra så tar man utgangspunkt i at det er sant og ferdig med saken.
Hva de som driver med juss gjør blir noe annet, men helsepersonell og foreldre har det samme ansvaret for å tro på ungene... om ikke vi gjør det hvem skal da gjøre det?
Alle bilder/All images: Google
8 kommentarer:
Takk for at du tar opp dette.
Er det noe jeg har tenkt mye på og følt bitterhet over, så er det nettopp dette. De som ikke så, ikke ville se eller bare snudde ryggen til. Misbruket av barnet i meg var av en annen karakter, verbalt og psykologsk, men ikke mindre brutalt og ødeleggende. "Den spesielle jenta" led i stillhet fordi ingen så det bak, under og inni. Jeg skulle ønske alle leste dette innlegget ditt, med en bønn om at skjebner blir spart.
Takk, kjære du.
Takk fra meg også, og fortsatt god helg til deg.
Bibbi
Noe av det verste er alle de som da de fikk vite hva jeg hadde vært igjennom sa "Åh, Jeg VISSTE det var noe"
Det er som å bli spytta i ansiktet...
Dersom de VISSTE, hvorfor sa de ikke noe, eller gjorde noe.
"Åh, du vet hvordan det er..."
Forsvarer de seg meg.
Nei! Jeg vet ikke "hvordan det er" hva nå en det må bety.
Signerer anonymt her jeg.
Kjære anonym! Akkurat den samme opplevelsen hadde /har jeg!!
'Jeg skjønte noe var rart /feil '
'Jeg visste det var noe '
'Jeg ble IKKE overrasket da jeg fikk høre det '
Jeg blir rett og slett kvalm av å tenke på disse utsagnene fremdeles!
Takk for at du deler anonym
♥♥♥
Jeg leser innlegget, og også kommentarene fra deg og anonym, og jeg syns det er vanskelig å forstå at noen mennesker bare klarer å lukke øynene for det de tydeligvis ser. At de etterpå i tillegg får seg til å fortelle det til den som sitter med de vonde opplevelsene, og samtidig indirekte innrømmer at de ikke gjorde noe for å stoppe grusomhetene... Ubegripelig!
Og igjen: Flott at du setter dette på agendaen! Som relativt fersk mor, gir det meg viktig lærdom å ta med videre når jeg skal guide barnet mitt gjennom barndommen, og å holde ham trygg. Takk.
Sterkt innlegg...og jeg tror det er viktig for mange at du skriver om dette.
Stå på!!
Enig. Med deg og de andre.
Dette skal ikke ties bort.
Flott at du gjør din bit!
:-) Tøffa!
Legg inn en kommentar