Hun skulle ha vært lege; Sohelia.

Det røde tynne sjalet hun bærer over hodet bevrer. Hun er flau. Nå kan de vitse av henne. Nå kan konene le av henne å slå henne når hun gråter. Nå når det bevrende sjalet viser hennes følelser.

Mens hun betrakter fikentreet som står på akkurat samme plass som i går, med tunge modne fikener som faller til bakken, bekrefter hun for seg selv den følelsen hun har, den konklusjonen hun har tatt at ; - jo hun er ferdig med nettopp det; å gråte. Situasjonen blir ikke noe bedre av det. Hun endrer ingenting med tårer. Hun vet det.

Hun trodde et lite øyeblikk, en liten stund, at hun hadde overbevist sin far om at hun kunne bli en stor ære for familien om hun fortsatte med studiene og ble lege som hun hadde ment hele tiden. Hun trodde at skinnet i hans dype mørke øyne og smilet rundt munnen kom fordi han skulle fortelle henne at "selvfølgelig bestemmer du selv "habibti", min øyesten. Lege skal du bli". Men ordene kom aldri. I stedet forsvant skinnet i øynene, smilet stivnet og ansiktet fikk et hardt drag over seg i det hennes elskede far sa de samme ordene som han hadde gjentatt gang på gang de siste ukene; "Familiens ære skal reddes. Du gifter deg". Så gikk han. Siden har han ikke engang sett direkte på henne.

Hennes kommende mann er gammel. Veldig gammel. Hennes mors bror. Hun lar fingrene leke med det tynne, røde sjalet mens hun sender en bønn om at han har blitt mildere med årene og ikke kommer til å slå henne som han har gjort med sine andre koner. Fingrene skjelver også. Hun legger hendene raskt i fanget igjen og senker blikket og registrerer så vidt at hun får beskjed om at hennadekoreringen av hennes føtter nå er ferdig og at hun ikke må røre seg før det er tørt.

Noen i hennes familie hadde ikke hatt nok å gi i medgift etter at avtalen var inngått med den politiske familie. Det manglet 100 euro og 4 gullarmbånd. Det er hennes pris. Hun er verdt 100 euro og 4 gullarmbånd. Og lukten av henna og et rødt sjal. Og tårer. Mange tårer.

Hun er oppe på podiet og hun skal sjekkes for renhet og ære foran alle gjestene. Hennes svigermor stikker 2 fingre ,bekledt med et hvitt lommetørkle, dypt i henne og presser hardt. Det er vondt. Men hun hadde rett i sin egen konklusjon. Hun er ferdig med å gråte. Fikentreet står fremdeles på samme plass. Hennes egen mor skal snart holde lommetørkledet høyt oppe for å bevise hennes renhet. Der bør det og skal det være blod. Moren har et kyllinghjerte klart i tilfelle det ikke er blod på servietten når den kommer ut. Uten blod på lommetørkledet overlever hun ikke natta. Men hun er trygg. Enn så lenge. Akkurat nå kan et kyllinghjerte redde henne. Takk mamma.

Sohelia rakk å være gift i 5 måneder, 13 dager og 7 timer. Hun trakk sitt siste åndedrag under fikentreet og ble også gravlagt der. Hun var 7 uker svanger da hun døde og hadde rukket å bli morgenkvalm. Hun tålte ikke lukten av honning så godt. Hennes ektemann elsket honning og likte det spesielt godt til frokost. Han likte ikke lyden av brekninger særlig godt. Selv i en alder av 62 år hadde han såpass til slagkraft at Sohelia fallt sammen på badegulvet. Hodet først. Hennes mann klarte også å dra henne utenfor hennes foreldres hus og legge henne der med beskjed om at de kunne gjøre hva de ville med denne udugelige jenta som ikke engang klarte å servere mannen sin frokost.

Hun hadde nok fallt noe kjært Sohelia. Enten på badet eller i det hun ble slept 300 meter. Kanskje var det i det han lot hodet hennes falle til jorda under fikentreet. Resultatet er uansett det samme. Det er en Sohelia mindre i verden.

--------------------------------------------------------------------------------------------------------

Vi setter fokus på vold av kvinner, tvangsekteskap og æresdrap. Jeg har skrevet dette innlegget etter at Mammadamen begynte å presentere individhistorier. Min novelle er oppdiktet, men en sammensetning av stykker fra forskjellige historier jeg selv har lest, sett eller hørt om. Lommetørkleet har jeg sett. Grusomt.

Bare det å sette fokus er vondt. Bare det å navngi, lukte på, fantasere er vondt. Å IKKE lese eller engasjere seg er det letteste men jeg ber deg ta den tunge veien. Den som befatter å sette seg inn i. Den som omhandler å engasjere og prøve å gjøre det man kan.

Jeg KAN ikke mye. Men noen ganger skriver jeg tålig bra. Andre ganger bare skriver jeg. Så det at jeg faktisk KAN skrive har jeg benyttet meg av i dag for slik å sette fokus på min måte. Følg Mammadamens gjenfortellinger om ekte skjebner. Min historie er heldigvis fiktiv.... men jeg vet den kunne meget godt vært sann... Desverre.

For å få bukt med dette trenger vi tid. Tid og brobygging mellom kvinner. La oss starte et sted. I dag.

Trollmorklem.