16. des. 2010

Om å få rødt kort.....

Ja... jeg har fått rødt kort. Jeg fikk det i posten. Sist jeg sjekket så betød det å få rødt kort at man er utvist... og det er slik jeg føler meg også ............ utvist, nesten landsforvist.....

Man begynner livet som liten og søt.... i alle fall gjør de fleste det. Jeg gjorde det. En liten tulle med øyne blå osv....

Så, på barneskolen begynner du å forstå at du ikke er helt som de andre barna.... fordi selv om du så gjerne vil og ønsker å gå på ski like fort som de andre så er smertene så dramatiske at du egentlig bare klarer å gå bakerst å gråte.....

Så blir man gamlere.... og skjønner at det å slå hjul og/eller danse litt for mye kan bety å havne på sykehus
Etterhvert så må man slutte med sportene man har utmerket seg i, man kan ikke sykle, ikke jogge, man halter når man skal danse og man har armen i bind når man skal smøre på seg lebestift.

Operasjonene begynner i tidlig tenår og varer noen år... ikke alle operasjonene trenger å lykkes like godt.

Så blir man voksen og har ingen verdens anelse om hvordan det er å leve en eneste dag uten smerter. Allikevell blir man overrasket over det nye smertehelvete som møter en selv hvert år i det vinteren tar tak. Man har jo så vondt fra før at man tror at "det blir umulig værre" men jo..... det blir værre... og ofte.

Man utvikler, eller JEG utviklet, en holdning som slekter på det barnslige rimet "Jeg går rett fram samme hva jeg støter på" og jeg gjorde det.... gikk rett fram. Jeg hadde et mål. Skaffe meg en god utdannelse, en god jobb, et grunnlag for å være selvstendig. Det klarte jeg. Flinke meg :)

Så jobber man da. År etter år. Smertene holder deg våken om natta. Jobb og barn og familie hoder deg våken på dagtid. Man blir syk. Man nærmer seg det psykotiske på grunn av kombinasjonen mellom smerter og lite søvn. Man går i veggen. Så det smeller.


Så blir man virkelig syk da. Lenge. Veldig lenge. Så får man beskjed om at man ikke kommer til å bli frisk igjen. Noen sinne. De smertene man har kan bare bli værre. Ikke bedre. De kan bare bli mer langvarige. Ikke kortere. Bare hyppigere, ikke skjeldnere.

Så går tiden og det hele kulminerer i at man får rødt kort.

Det som skal identifisere deg er et rødt kort der det står at du er pensjonist. Det står ingenting der om sykehus, om tapt idrettskarriære, om den dansen jeg aldri fikk eller om de fjellturene jeg savner. Det står bare at jeg ikke jobber og får lønna mi fra staten.

Så kan jeg sitte på kafe, å høre fra nabobordet at de diskuterer uføretallene og hvor lett det er å bli ufør og hvor mange det er som sutrer seg til uføretrygd fordi de ikke g idder å jobbe. De får lange opphold i syden helt gratis. De får fast inntekt fra staten og de får hjelp til alt! Hører ikke noe steds hjemme!

Jeg bytter gjerne! Jeg jobber mer enn gjerne jobben din, du kafedame, så kan du ta mine sydenturer, mine penger (som om de var noe å skryte av) ....... ALT kan du få av meg! Men da må du ta mine smerter og min sykdom, deal?

Ha en deilig kveld!





8 kommentarer:

Hjertedamas blogg sa...

Kjære:DDDDD Jeg fikk rødt kort 01.01.2010. Etter og ha gått den korteste veien gjennom trygdesystemet. Jeg tok laaaang utdannelse, masse studielån, som gammel, og rakk og bli Vernepleier en måned før jeg ble Bestemor. I det Herrens år 2003. Tre år senere tok jeg etterutdanning i psykiatri, og så BOM, gikk jeg på en durrabelig smell. takket være grusomme sjefer, og syke beboere, og en arbeidsgiver, som dreit i meg. Firbomyalgien min var ikke av interesse for NAV, for jeg fikk andre. Jeg sluttet og lese aviser og se/ høre nyheter for flere år siden, for jeg ble like lei meg hver gang jeg hørte at jeg var en snylter, og lat. Og ikke gadd å jobbe. Inntekta mi er halvert, økonomien har gått til hel........ og angsten er min følgesvenn i livet, Jeg bytter også gjerne med de som tror de er så mye bedre. Opp med hodet, jenta mi. Frem med over stellet, og senk skuldrene. VI ER NOE: Klemz

Dilli sa...

Flott og tankevekkende innlegg! :)

Anonym sa...

Kjære deg.
Syns du er tøff jeg som deler din historie. Hurra for deg. I mine øyne er du gull verdt.
Varm klem. :))

Mannen husket heller ikke hvor lyslenka ble kjøpt.

Hegeslilleboble sa...

Tankevekkende historie, du er modig som forteller! God klem til deg og ønsker om en fin helg!

salige lavendel sa...

Å jada, det kommer mange flere sjanser kjære trollmor =) Ikke så lenge til det blir en giveaway på bloggen også. Historien din om rødt kort er sterk. Ille at du (og mange andre) må leve livet hver dag med så mye smerte.Håper du har noen mennesker rundt deg som støtter deg og holder motet ditt oppe!!

Trollmora sa...

jeg har den beste medisinen i verden jeg! 2 små og 2 større som elsker meg og som krever meg og får meg opp om morgenen. Jeg blir ikke smertefri av denne medisinen men jeg har en stor grunn til å leve hver eneste dag! Takk søte dere for gode ord! :)

Grip dagen sa...

Auda.
Det er nok noen få som utnytter systemet og derfor ødelegger ryktet for mange andre.
Alle har sin historie. Man kjenner selv hva man klarer. Da må det såre med kommentarer fra de som ikke forstår.

Jeg har ikke helt forstått at jeg begynner å dra på årene. Jeg durer også på, samme hva jeg støter på.
Fikk en stygg lærepenge for en stund tilbake.
Var på en flott skitur og gledet meg til den siste bakken hjem. Kult å sette utfor og nyte farten. Men i første dumpa falt jeg og rullet rundt uten kontroll på ski, staver og kroppsdeler.
Endte på sykehus med 3 brudd i armen.
Måtte ha 1 års opptrening. Så mye vondt og så kjedelig. Var som å gå til tannlegen 3 ganger i uka i 9 måneder.
Ennå er jeg ikke god. Når det er kaldt ute så virker ikke armen.
Jeg gjør som jeg ikke kjenner det. Står på med utstillinger og håndarbeid.
-Men gjett om jeg skal være forsiktig på ski denne sesongen...!

Så svar på ditt spørsmål om etasjefat: Jeg har brukt lysestaker mellom fatene. Du kan også bruke pokaler i sølv eller lysestaker/snapsglass laget av glass.
Bare prøv! Det er så gøy!

Lykke til videre.
Klem Marit

Shy sa...

Kjære deg! Det er ei gripande historie. Eg har ingen gode råd å komme med, anna enn at ein kjenner seg sjølv best, og hev deg stolt over andre sine synspunkt på noko dei ikkje anar noko om.
Eg hadde, for ei tid tilbake, eit år med nevralgismerter i ansiktet, og det er rart korleis ein, på ein måte venne seg til å leve med smerter...
Ha ei fin helg!

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...