Om å få rødt kort.....

Ja... jeg har fått rødt kort. Jeg fikk det i posten. Sist jeg sjekket så betød det å få rødt kort at man er utvist... og det er slik jeg føler meg også ............ utvist, nesten landsforvist.....

Man begynner livet som liten og søt.... i alle fall gjør de fleste det. Jeg gjorde det. En liten tulle med øyne blå osv....

Så, på barneskolen begynner du å forstå at du ikke er helt som de andre barna.... fordi selv om du så gjerne vil og ønsker å gå på ski like fort som de andre så er smertene så dramatiske at du egentlig bare klarer å gå bakerst å gråte.....

Så blir man gamlere.... og skjønner at det å slå hjul og/eller danse litt for mye kan bety å havne på sykehus

Etterhvert så må man slutte med sportene man har utmerket seg i, man kan ikke sykle, ikke jogge, man halter når man skal danse og man har armen i bind når man skal smøre på seg lebestift.

Operasjonene begynner i tidlig tenår og varer noen år... ikke alle operasjonene trenger å lykkes like godt.

Så blir man voksen og har ingen verdens anelse om hvordan det er å leve en eneste dag uten smerter. Allikevell blir man overrasket over det nye smertehelvete som møter en selv hvert år i det vinteren tar tak. Man har jo så vondt fra før at man tror at "det blir umulig værre" men jo..... det blir værre... og ofte.

Man utvikler, eller JEG utviklet, en holdning som slekter på det barnslige rimet "Jeg går rett fram samme hva jeg støter på" og jeg gjorde det.... gikk rett fram. Jeg hadde et mål. Skaffe meg en god utdannelse, en god jobb, et grunnlag for å være selvstendig. Det klarte jeg. Flinke meg :)

Så jobber man da. År etter år. Smertene holder deg våken om natta. Jobb og barn og familie hoder deg våken på dagtid. Man blir syk. Man nærmer seg det psykotiske på grunn av kombinasjonen mellom smerter og lite søvn. Man går i veggen. Så det smeller.

Så blir man virkelig syk da. Lenge. Veldig lenge. Så får man beskjed om at man ikke kommer til å bli frisk igjen. Noen sinne. De smertene man har kan bare bli værre. Ikke bedre. De kan bare bli mer langvarige. Ikke kortere. Bare hyppigere, ikke skjeldnere.

Så går tiden og det hele kulminerer i at man får rødt kort.

Det som skal identifisere deg er et rødt kort der det står at du er pensjonist. Det står ingenting der om sykehus, om tapt idrettskarriære, om den dansen jeg aldri fikk eller om de fjellturene jeg savner. Det står bare at jeg ikke jobber og får lønna mi fra staten.

Så kan jeg sitte på kafe, å høre fra nabobordet at de diskuterer uføretallene og hvor lett det er å bli ufør og hvor mange det er som sutrer seg til uføretrygd fordi de ikke g idder å jobbe. De får lange opphold i syden helt gratis. De får fast inntekt fra staten og de får hjelp til alt! Hører ikke noe steds hjemme!

Jeg bytter gjerne! Jeg jobber mer enn gjerne jobben din, du kafedame, så kan du ta mine sydenturer, mine penger (som om de var noe å skryte av) ....... ALT kan du få av meg! Men da må du ta mine smerter og min sykdom, deal?

Ha en deilig kveld!