Mange slags reisebrev 11

Lørdag og reisebrev :)

Denne historien har jeg forresten vunnet årets sommerkonkurranse på p2 (i 2005 tror jeg det var) med :) Den het det året for "Helter på veien" eller noe slikt :)

Jeg gikk på den Europeiske Serviceskolen i 1992. Denne foregikk på Mallorca og der hadde jeg bodd et par år allerede da, så jeg var godt kjent. Min familie pleide også å reise dit da jeg vokste opp så Mallorca var ingen ukjent øy for meg.

Jeg var ingen ensom ulv på skolen; min beste venninne som jeg før har snakket om; Inger, gikk også på skolen og begge var vi 2 av 20 heldige fra Norge som fikk gå der det året. 20 andre fra Sverige, 20 fra Spania og noen fra Danmark og et par fra Sør Amerika faktisk :)

Etter noen uker ville jeg på andre siden av øya å treffe kjente og Inger og jeg leide oss en bil. Og vi satte ivei.... Vi skulle fra Alcudia til Cala d`or og var i så fnisete form som bare tenåringer kan være.
Jeg har fortalt fra før hvordan vi så ut.... blonde og blåøyd og vel kledt og stelt.... Når jeg nå ser tilbake på det og ikke minst ser på bilder, ser jeg jo (med en moden kvinnes øyne) at vi var vakre unge piker... selv følte vi oss som 2 jenter fra bøgda... med all den naiviteten og naturbarnværemåten dette medfører.

Vi var vel kommet halvveis da vi punkterte. PLOFF! Jeg tror vel jeg sa noe sånt som "Jeg har rosa negler, jeg bytter IKKE dekk".... og Inger sa noe slikt som: "Jeg  har hvite klær på meg og bytter IKKE dekk"... som om vi kunne om vi ikke hadde rosa negler og hvite klær.

Vi brukte vel helt automatisk det eneste verktøyet vi hadde og ikke minst det vi kunne å bruke; sjarmen....

Opp i veikanten med oss. Inger holdt på jekken å så ut som hun hadde solgt smør og ikke fått betaling. Jeg sto med ene foten på et dekk.... en fot med en rosa stillethæl; that is.

Så ser vi noe langt der borte, (man punkterer alltid så u-sentralt liksom.... why?) en gruppe syklister kommer etter en bil... vi ble såååå glade! Kanskje vi ville rekke å komme fram i akseptabel cocktailtid?
Syklistene kom nærmere og nærmere og vi begynte tidlig å rope til dem. Begge kunne vis spansk så språket var greit :)

"Stooooop da dere.....!!!! Seeeeee!! Vi kommer oss ikke videreeeee!!!! Hjeeeeelp! (den første her var en vanlig Hjelp liksom) Hjeeeeeeeelllp!!! (Denne var nok en noe desperat "blond og blåøyd hjelpeløs skapning roper til ditt mannshjerte her i veikanten"-rop)

De ropte til oss "Vi KAN jo ikke stoppe....!! Vi ødelegger hele dagen med trening!!!! Vi får syre i føttene og hele opplegget blir feil!!!"

Vi: "Men hva tror dere vi får daaaaaaaaaaaaaa, om dere lar oss stå igjen her i veikanten alene?????"

Det resulterer i at gjengen stoppet og skiftet dekk.... han som lo mest og faktisk skiftet dekket var en kar i en slags signalgul skjorte og han syklet først.... Han hilset pent på oss og lo liksom VELDIG da.... han het Miguel sa han....

Ja ja... dekket ble jo skiftet, vi var fornøyde... heldigvis hadde Inger fotoapparat og tok masse bilder. For hva skjønner vi sånn litt i etterpåklokskapens lys? Jo.... sånn nede i den første martinien på stambaren så ser vi litt på TV og så ser vi jo den smilende Miguel da... Indurain that is...

Miguel Indurain vant "Tour de France" 5 år på rad... og 1992, da dette skjedde var år 2.... *kremt*

Og gjengen som hjalp han å skifte dekk var landslaget i sykling....

Phu.... Sa du blond eller?