Småsteik er det beste han vet (Novelle)

(Illustrasjoner scrappet av meg)

Etter endel henvendelser føler jeg meg nødt til å understreke at mine noveller aldri er helt biografiske. Noen kan være bygd på en følelse jeg har kjent en gang, andre kan være bygd på observasjoner. De aller fleste er en smeltedigel av resultater etter å ha "stått på opptak" gjennom et helt liv og egne erfaringer.... Jeg lover, når en novelle er biografisk, vil dere skjønne det :)

Novellen:

Hennes intellekt tilsier at det ikke er mulig, men henens hørsel spenner ben under intellektet og bekrefter det hun tror. Åndedrett kan bråke. Noe helt uforklarlig mye også. En pust som går ut og inn oppleves til hverdags som lydløs, men når man sitter inne i et skap, bak noen lange festkjoler og pene sjal høres pust ut som 16 bulldosere på tur over en humpete veg.

Hun hører at han setter seg på sengen og banner. Egentlig høres det mest ut som mumling og for et utrent øre så kunne det kanskje til og med hørtes ut som nynning faktisk. Men det er banning. Om bulldoserne nå ikke vekker dyret i han igjen så skal han snart kle av seg sokkene for så å lukte på dem før han kaster dem i hjørnet bak soveromsdøra. Så skal han gå mot den hvite speilkommoden der hun oppbevarer sminke og hårpynt. Der skal han se seg i speilet, betrakte ansiktet sitt og banne mer. Da banner han over at han syns overflaten er rotete, støvete, uorganisert, stygt, gammelt eller en kombinasjon av alle disse. Mest av alt banner han fordi dette er et møbel som betraktes som hennes og det er et faktum som irriterer dyret i han.

Etter at han har bekreftet at han ikke har noen varige men i sitt eget ansikt etter situasjonens påkrevde fysiske gemeng, vil han komme til å smile og deretter kle av seg resten av plaggene før han går i dusjen. Det er ikke trygt å puste før han er i dusjen. Mange ganger, før hun lærte seg dette, gikk hun ut mens han satt på toalettet eller barberte seg eller satt i lenestolen på badet å hørte på radio mens han røykte. Det må unngås.

Vannet i dusjen renner. Hun slipper bulldoserne ut. Hun løfter en hånd opp til ansiktet for å kjenne etter hvor ille det er denne gangen. Det kjennes ille ut. Og hun vet at selv om det føles som sikkel som renner fra munnen så er det ikke det.... det er varmere, tykkere, smaker beskere.

Hun vet at hun snart skal få en oversikt over det hele. Hun skal snart ut av skapet og begynne krisehåndtering. Skjule spor, både på seg selv og på huset. Tenke ut alle slags mulige dekkhistorier om det skulle komme spørsmål. Ringe mamma for å snakke om helt vanlige normale ting så hun ikke sanser at noe er galt. Riste sengeklær og le høyt med vinduene åpne så naboene tror de har missforstått bråket for noen minutter siden. Åh.... denne gangen må hun ikke glemme å ta angrepille. Bærer ansiktet lite preg av hendelsen, må hun hente i barnehagen. Hun håper det. Må han hente i barnehagen etter en slik runde, blir det ikke lenge til neste gang.

Skapdøra åpnes.

"Kom deg ut" sier han.

Hun kommer seg ut å forbanner seg selv fordi hun ikke kan klare å være grasiøs og elegant en eneste gang. Ikke engang nå. Hun vet hva hun skal gjøre nå. Hun kler av seg og stiller seg foran speilet. Venter. Han sitter på sengen og ser på henne. All verdens forakt og fornedring finnes i hans øyne.

"Ja? Du liker å se sånn ut forstår jeg?" Stemmen hans er fremdeles utålmodig og hun er redd for at han ikke er ferdig. Han løfter hendene og peker på stedene der hun bærer bevis fra hendelsen.

"Nei" svarer hun og ser ned i gulvet. Det må støvsuges. Der inne i hjørnet ved nattbordet er det noe smuler eller støv eller kanskje det er.... småstein? Hun skal ta seg en runde der når hun har lagt ungene så det ikke vises noe når han kommer hjem etter pokerkvelden.

"Jo, kjære, det gjør du. Hadde du ikke likt det så hadde du ikke sett ut sånn og det vet du. Jeg er ikke en mann som gjør min kone noe, sånn helt uten videre, sant?"

"Nei du er jo ikke det"

"Nettopp. Men det er klart at en mann kan du strekke til grensen hans men ikke lengre. Og dette har vi snakket om så mye, så ofte og i 7 år har jeg prøvd å lære deg hvordan jeg vil ha ting. Men du lærer bare rett og slett ikke. Du klarer ikke å ta imot det jeg sier til deg. Du er ikke i stand til å vise at det jeg mener og sier er viktig for deg"

"Beklager"

"Det er for sent med beklager og unødvendig med unnskyldninger! Det eneste jeg sier til deg er at du skal gjøre ting slik du vet jeg liker. Verken mer eller mindre. Det er liksom ikke slik at jeg ber deg om å løpe opp fjelltopper liksom. Jeg vil ha en kone. En helt vanlig kone som bryr seg om meg, som kan å ta seg av huset og barna. Det er vel ikke å forlange særlig mye, syns du?"

"Neida"

"Klarer du å oppføre deg som en helt vanlig kvinne tror du?"

"Ja"

"Så.... kle på deg nå og stell deg. Det er rotete nede. Jeg skal hvile meg litt og så kommer jeg ned til middag klokken 16" Han ser på henne en stund, hadde hun ikke visst bedre ville hun trodd det virkelig var et tiendedels sekund av anger hun så lyse der bak i de mørkebrune øynene hans. Noe annet enn sinne, forargelse og desperasjon er det i alle fall. Han ser nesten varmt på henne i det han kommer mot henne, stryker henne over pannen for å fjerne noe hår som sitter fast og sier "Jeg henter barna i dag".

Hun smiler og sier "Takk" i det hun går ut av soverommet og inn på badet der hun alltid har et nytt skift klart i skapet. Han vet det. I badespeilet får hun en konstatering på at det helt riktig er hans tur til å hente barna. Hun vasker seg, dekker seg til med både klær og kremer og går ned for å rydde stuen. I det hun kommer inn i rommet, retter hun på bryllupsbildet av de to. Hun smiler og stryker sine fingre over leppene hans. Mange følelser går igjennom henne. Savn, sorg, tristhet, håp, fortvilelse. Etter å ha dvelt i noen sekunder der ved bildet, går hun i fryseren å henter oksekjøttet. Hun er glad for at hun har mikrobølgeovn så hun får tint kjøttet fort.

Småsteik er nemmelig det beste han vet....