Min farmor og den fremmede... (Historisk fortelling, fra virkeligheten)

"Hvem er det?" Jeg er 6 år og vi skal igjennom den daglige runden med de spennende fotografiene av de fremmede menneskene som ser alvorlige mot meg i sepiatoner.

"Det er jo farfar og meg det lille venn. Dette er bryllupsbildet vårt. Og om du ser godt etter så kan du se at dette egentlig er et sort-hvitt bilde som er malt over av fotografen for at det skulle bli finere. Fotografer i gamle dager var kunstnere!" Hun snakker rolig og setter seg godt til rette, for rekken med fine gamle rammer over sjenken er ganske lang. "Og det er min mor og min far. Her ser du farfars mor og far der de står stolte utenfor sagbruket sitt. Her er farfars bror. Her er Egilbror. Dette er et bilde av Tante Therese`s datter som jeg hadde hos meg i mange år."

Jeg vet hva som kommer. Det siste bildet er på oppløpssiden og det faller en pussig stillhet over farmor. Hun forsvinner litt og blir noe stram i ansiktet. Så tiner hun opp og ser på meg og smiler i det hun sier: "Og nå skal vi kose oss med kako og kroka" (Cheese Doodles).

Farmor var den som lærte meg å stryke pers i bukser. Hun viste med verdien av å ha god kavring i hus og hun kokte verdens fæleste kakao :) Men den var farmor sin og vi drakk den med andakt alle mann :) Hun var ikke bare koselig og snill, min kjære farmor. Hun kunne innimellom være det stikk motsatte. Klokken var 15 når hun hadde sagt 15. Ikke 5 på eller 5 over. Hadde hun invitert til middag, kledde man seg til middag. Hun var losjemedlem på sin hals og fremsto som en blek, liten dame med hele familiens ben i nesa.

"Neitakk, Osvald er forsynt" sa hun ofte, farmor. Hun hadde kontroll på det meste. Andre setninger jeg forbinder med henne er "Hm; - er du no så sikker på det" og det betød at enhver form for diskusjon eller glødende samtale var over og hun la lokk på det hele. Hun sa også "Du snakka som ein annleggsslusk" om jeg bannet og hun hentet hendene mine, la dem over dyna, strøk over dem å sa "Pene piker sover med hendene over dynen". Farmor sa også ting som "Det blir ingen hjem av det du holder på med" til min mor. Hun kallte min mormor for "Fru Hansen"; - ikke fordi min mormor fortjente en Fru-tittel mer enn noen andre, men fordi at på denne måten kunne min farmor holde en litt synlig avstand og vise en viss forakt for "almuen" fra bygda som levde helt vanlige liv.

En gang var vi sammen alle 4. Farmor, mormor, mamma og jeg. Vi snakket vel om min ungdom og min framtid. Famor hev seg inn i samtalen med stor iver og sa: "Når du skal ut i verden, så er det mange som vil komme inntil deg. Mange vil benytte seg av deg, ja regelrett utnytte deg. Da finns det en god huskeregel. Tenk bare at du har en krone mellom knærne og den må du for ingenting i verden miste. Tenk alltid det". Her ville en samtale i hvilken som helst annen familie naturlig fadet ut, men ikke i min... Mormor reiste seg og lot som om hun hadde en mynt mellom knærne. Så tittet hun på farmor og så sa hun noe sånn sirka sånn: "Mellom knærne??? Men da er det da bare å gjøre sånn!!!" sa hun og snudde kroppen og satte stussen i været. Ja, til og med farmor måtte le. Det var veldig komisk og et minne ble skapt for all fremtid. (Det hører med til historien at min mormor er en meget respektfull dame som har vært gift med morfar i snart 60 år.. men hun er full av humor og spillopper)

Da min mor skilte seg fra min far fikk hun en ring av farmor. En gullring med en rød sten i. Den er helt nydelig. Farmor bar den alltid i et kjede ,sammen med en medaljong, når hun skulle pynte seg. Til jul, konfirmasjoner, bursdager og feiringer husker jeg veldig godt å se min farmor i hennes flotte kjoler og disse smykkene rundt halsen.

Medaljongen fikk jeg da hun døde. Det hadde hun bestemt slik. Jeg fikk endelig en oversikt over det hele. Bildet på veggen da jeg var 6, ringen, medaljongen; - hele farmors liv var en stor kjærlighetssorg.

Hun fikk ringen en dag, tidlig på 1900 tallet, de satt under treet sitt en sommerdag sør i Nordland fylke. Han skulle ut på reis og hun fikk ringen på fingeren som en lovnad og trøst. Et håp om bedre tider og en hverdag sammen der de skulle stifte familie og elske hverandre. Hun var lykkelig da, farmor. Hun ble aldri lykkelig igjen. Hun ble tilfreds men lykken ble oppbrukt der under treet i Nordland.

"Jeg skal bære deg med deg hver dag til vi er sammen igjen" sa hun og holdt rundt medaljongen med høyre hånd, der hun bar den vakre ringen.

Han kom aldri tilbake. Han har ikke noe navn. Han døde ute på reis.

En fremmed som allikevel har vært en stor del av mitt liv, min farmors liv. Han hang på veggen, fint innrammet, sammen med hennes og farfars familie. Han hang rundt halsen og var med i alle festlige tilsteldninger. Han satt på fingeren da hun bodde på sykehjem, fremdeles som et symbol på en lovnad og et håp.

Jeg håper de er sammen nå og at de titter ned innimellom og smiler når de ser på oss. Jeg håper de er sammen alle tre. Farmor, farfar og kjærligheten.

Takk for å vise meg hva det betyr å være lojal farmor.

(Bilder er av den aktuelle medaljongen som ligger på en av notatbøkene jeg kjøpte hos Berit sin lille nettbutikk)