Drep meg! *kort novelle*

Hun kjenner jernkloa. Den sitter akkurat presis midt i solar plexus... og griper hardt om selve livsnerven i henne. Kloa er kald og fryktelig uovermannelig sterk. Den nummer henne. Gjør henne liten og svak. Baker med en deig av frykt og tårer, ruller boller i sement og pust og frister med å være nybakt angst. Hun vil sitte i et hjørne, der klesskapet møter vindusveggen. Der vil hun sitte å bare telle åndedrett om hun kan.

Illustrasjon av Trollmor

Kloa har tak i sjela hennes. Uavkortet. Hun kan teknikken med å puste inn i nesen og ut igjennom munnen, men kloa lar henne ikke. Den viser henne de dunkle korridorer av hennes væren. Den minner henne på alt som har vært og lar henne vite hva hun egentlig er verdt, sånn alt sett under alt.

Og det er ikke mye; - verdien altså.

Hadde hun bare kommet seg i badekaret, kanskje hun kunne vasket den bort. Skoldet den ned i sluken sammen med skammen og kvelningsfornemmelsen. Se den forsvinne ned sammen med vann, edderkopper, skorpioner og slanger. Føle at den slipper taket fordi hun gjør noe som overvinner den... men hun kommer seg ikke til badekaret. Hun kommer seg ikke til hjørnet mellom skapet og vindusveggen. Hun kommer seg ingen steder. Hun sitter der, på sengekanten, uten klær, naken på kroppen og naken i ånd. Her er jeg. Ta meg. Før meg bort herfra. Fjern denne følelsen av maktesløshet, svik, sorg og sykdom. Drep meg!

Illustrasjon av Trollmor

Hun hører ytterdøra smelle og minstejenta rope "Mammaaaaaaa! Hvor eeeer du!!??"

Hun reiser seg, kler på seg, går ned og møter familien sin.

"Hva har du gjort i dag da?" sier han.

"Nei, ikke så mye... " svarer hun smilende.



Kreditt illustrasjoner:
Her har jeg brukt følgende:
"Scream" bilde av Johhnie Hurtig
Design ramme: chingjp designs
ellers bilder fra google.
Laget i GIMP og Photoscape.

Nå må du våkne! *kort novelle*

Klokken er fem. Akkurat fem. Hun prøvde å finne ut om hun noen ganger før hadde vært så heldig at hun hadde glimset på uret akkurat presis i det tallene gikk over fra 16:59:59 til 17:00:00.
Det å ha gjort det føltes nesten ut som en seier, som en deltagelse i et lite hverdagslotteri der ved kjøkkenbenken, som et tegn fra oven med lovnader, løfter og håp.

Hun tenkte at hun burde huske datoen og klokkeslettet. Kanskje det skjer noe akkurat nå som er viktig og som hun vil forstå i en eller annen fremtid at hun hadde fått et tegn på. Et vardøg kanskje? Kanskje er det noen i familien som blir syke, Gud forby? Kanskje Vil dette tidspunktet mene noe senere.... kanskje..... kanskje våkner Eldar akkurat presis nå?

Like utenfor kjøkkenvinduet kan hun se rett på fuglehuset som Eldar satte opp for noen år siden. De har en flokk kjøttmeis som kommer hvert år, en annen flokk dompaper og noen få andre fugler i mindre grupper som kommer hvert år til samme tid hvert år. Og så har de ekorn som kommer opp til kjøkkenvinduet hennes for å be om mat. De liker hasselnøtter, og hun lar dem aldri vente lenge. Ekornene sitter forventningsfulle i karmen og titter inn på henne. Hun smiler og venter bittelitt, slik at den største av dem forsiktig skraper på vinduet for slik å oppnå gevinsten av en neve hasselnøtter fra en kjent hånd. De blir lagt på et fat under vinduet og der henter de dagsrasjonen hver dag. Eldar satte opp fatet der. Det var hans ide.

Hun steker 2 fiskekaker. Nå som Eldar ikke er hjemme blir det lite tid brukt ved ovnen. Hun er ikke så nøye med seg selv når det kommer til det kulunariske. 2 fiskekaker på brødskive med ketsjup er mat nok. Når Eldar kommer hjem igjen skal hun lage torsketunger, koke fiskerogn og servere elgsteik. Han er så matglad Eldar. Da de først giftet seg spiste han bare kokte poteter og sild. Hun smiler ved tanken på de vittige første år som gifte. De hadde en motorsykkel og den satt de på både hun, Eldar og lille Lisbeth. Da Einar kom kjøpe de bil. Den hadde de da Morten ble født men måtte bytte den ut da lille Irene gjorde sin ankomst.

Hjemmelagde fiskekaker er egentlig ganske godt, tenker hun mens hun betrakter de nøttespisende ekornene like utenfor. Hun er glad for at hun har fryseren ganske full av fiskemat. Da trenger hun ikke å tenke på slikt på en stund. Da rekker Eldar å komme seg litt før han må ut på sjøen å fiske nye forsyninger. Snart kommer hverdagen tilbake. Snart. Kanskje akkurat nå, klokka 17.

Den gule bilen som kjørte i mot dem i andre kjøreretning spilte høy musikk. Hun husker godt irritasjonen hun følte av å ikke kunne røre seg samtidig som den dunkende musikken boret seg inn i øregangene og forplantet seg ut i resten av kroppen på en  måte som gjorde at hun ikke klarte å fokusere eller konsentrere seg.

Det neste hun husker er å våkne på sykehuset. Uten dunk. Uten musikk. Uten Eldar. Eldar hadde sovnet.

Klokka er fem. Akkurat fem. Kanskje han våkner nå?

Ho Farmor og krigen

Min farmor var ikke bare snill. Hun var streng, noe manipulerende (jeg skrev ordet "noe" der for å være snill), kontrollerende og perfeksjonist. Men hun var OGSÅ snill. Og gavmild, engasjert og lattermild.

Vi skriver April og alltid i April tenker jeg på mine besteforeldre i krigen. Både på grunn av de naturlige krigsdatoer i April men også fordi min kjære farfar hadde bursdag på samme dag som Adolf Hitler, 20 April.

Slik så trønderbygda ut på farfars bursdag i 1940

Under andre verdenskrig pleide farfar å få telegram på bursdagen sin som var signert Hitler, men han var ganske nøye på å understreke at det var venner som ville tøyse med han som sendte telegrammet, for å tulle med faktumet at farfar var motstandsmann og farmor var fysisk motstandskvinne. Hva betyr det å være fysisk motstandskvinne sier du? Vel... her kommer et par eksempler. '

De tyske soldatene som bodde overalt i den lille innlandsbygda i Nord Trøndelag. De hadde kontroll på det meste. Togstasjonen, Folkehøgskolen, folk og fe. De hadde fine vogner og hester og pleide å besøke de pene fruene i bygda som hadde sine menn ut i krig. Ofte tok de fruene med seg ut på tur, drakk litt fra lerker og oppførte seg skrekkelig uanstendig etter min farmors målestokk. Så en kveld kom soldatene og fruene til butikken der min farfar var bestyrer, for å handle noe søtsaker til damene. Det var latter og lett stemning blandt dem og den lille sølvlerka gikk mellom dem alle. Farmor så rødt. Hun kjente godt to av de fruene og hun visste at de hadde barn og at mennene deres var respekterte menn av bygda. Noe hun fra nå av aldri kom til å mene om disse damene. Og det skal sies at det hun følte for disse damene var bare lommerusk i forhold til det hun følte for de tyske soldatene. "Tysker`n" som hun alltid kallte dem.

Mye i Namdalen ble utslettet. Her et bilde av Namsos etter bombingen

Farmor så sitt snitt til å forlate butikken mens de ble ekspedert av min farfar. Hun hektet den flotte vogna av hestene men plasserte en pinne i hullet i steden for bolten. Og så humret hun og gikk bak butikkhjørnet der hun hadde full oversikt til situasjonen.

De fikk satt seg, mens de fremdeles lo. Alle satte seg. Fruene også. Og Lerka. Og så pisket "Tysker`n" til hesten og POFF...... der tumblet de alle rundt hverandre, over, under, føtter, hender og hoder i lett blanding mens fruene hylte og soldatene kjeftet.....

Farmor lo.



Slik ble Tyskerjentene behandlet etter krigen


Farfar var, i alle de år, bestyrer på det lokale Samvirkelaget. Farmor var dermed bestyrerfrue. Titler var viktig for henne. De visst ejo ikke om butikken ville stå neste morgen, så ved dagens slutt tok alltid min farmor alle pengene (var vel så godt som bare mynter på den tiden), i en skinnveske med lås og så bar hun vesken de 150 metrene hjem. Med andakt og ærbødighet bar hun veska til en låst eske og med samme erbødighet bar hun den tilbake morgenen etter.

En kveld inntraff hjembæringen av pengene slik at det var tid for vaktbytte borte ved togstasjonen som igjen da befant seg 50 meter fra butikken. Soldatene som gikk av vakt måtte da gå forbi butikken, og denne sommerkvelden også min farmor på tur hjem med pengene fra kassa. Hun blir stoppet av en knippe av de tyske soldatene.

"Hva er det du bærer på" sier den som tydeligvis hadde størst rang av dem.
"Det skal ikke du bry deg noe med" sa farmor.
"Åpne veska!!!" sa soldaten.
"Nei, det gjør jeg ikke, før skal jeg slå deg i bakken med den!"
"Hvordan er det du snakker til en overordnet??!!??" sier soldaten
"Jeg snakker ikke til en overordnet men til en stakkars unggutt som burde latt eldre damer fått være i fred for å gjøre jobben sin!" repliserte min kneisende farmor.
"Slutt å snakk å gi meg veska" ulmet han og grep etter den....

Og det er da her det hele kulminerer i nettopp det min farmor truet med... hun drar veska bak seg med høyre hånd og svinger den med all sin kraft, med alle myntene til å gjøre tyngde, rett over ansiktet til soldaten....... Hun ser på han der han ligger og innser hva hun har gjort og så løper hun..... heldigvis for henne var alle så sjokkerte at de ikke løp etter.....

Jeg har forresten et klenodium fra krigen. Min farmors bror var soldat ombord på PS Norge og sendte et brev hjem til farmor noen dager før den ble senket (med 191 mann ombord) 9 April 1940.
Der står det "Nå kommer jeg snart hjem på besøk" og "Vi har begynt å sett noen veldig store fly nå som er vanskelig å treffe med kanonene våre men bare vent til de kommer lavere, så tar vi dem" ...... Han beskriver litt hverdagen ombord og han forteller at de skulle, et par dager senere, begynne å gå sørover..... De kom aldri så langt. Det siste han noen gang skrev er det jeg som nå har...

Jeg blir så full av tanker i April. Jeg tenker på mine besteforeldre som bodde i perioder inne i en tunell sammen med sine sambygdninger, fordi faren for bombing av bygda var så stor. Jeg tenker på alle som trosset de fastsatte reglene og gjorde det som var riktig uansett, som sto fast på sine prinsipp og trodde fullt og helt på en løsning. Jeg tenker på alle "farmorer" som dasket med vesker og viste sin avsmak på andre måter.

Hadde jeg turt?

Hadde du?
PS Bildene er googlet

Min farmor og den fremmede... (Historisk fortelling, fra virkeligheten)

"Hvem er det?" Jeg er 6 år og vi skal igjennom den daglige runden med de spennende fotografiene av de fremmede menneskene som ser alvorlige mot meg i sepiatoner.

"Det er jo farfar og meg det lille venn. Dette er bryllupsbildet vårt. Og om du ser godt etter så kan du se at dette egentlig er et sort-hvitt bilde som er malt over av fotografen for at det skulle bli finere. Fotografer i gamle dager var kunstnere!" Hun snakker rolig og setter seg godt til rette, for rekken med fine gamle rammer over sjenken er ganske lang. "Og det er min mor og min far. Her ser du farfars mor og far der de står stolte utenfor sagbruket sitt. Her er farfars bror. Her er Egilbror. Dette er et bilde av Tante Therese`s datter som jeg hadde hos meg i mange år."

Jeg vet hva som kommer. Det siste bildet er på oppløpssiden og det faller en pussig stillhet over farmor. Hun forsvinner litt og blir noe stram i ansiktet. Så tiner hun opp og ser på meg og smiler i det hun sier: "Og nå skal vi kose oss med kako og kroka" (Cheese Doodles).

Farmor var den som lærte meg å stryke pers i bukser. Hun viste med verdien av å ha god kavring i hus og hun kokte verdens fæleste kakao :) Men den var farmor sin og vi drakk den med andakt alle mann :) Hun var ikke bare koselig og snill, min kjære farmor. Hun kunne innimellom være det stikk motsatte. Klokken var 15 når hun hadde sagt 15. Ikke 5 på eller 5 over. Hadde hun invitert til middag, kledde man seg til middag. Hun var losjemedlem på sin hals og fremsto som en blek, liten dame med hele familiens ben i nesa.

"Neitakk, Osvald er forsynt" sa hun ofte, farmor. Hun hadde kontroll på det meste. Andre setninger jeg forbinder med henne er "Hm; - er du no så sikker på det" og det betød at enhver form for diskusjon eller glødende samtale var over og hun la lokk på det hele. Hun sa også "Du snakka som ein annleggsslusk" om jeg bannet og hun hentet hendene mine, la dem over dyna, strøk over dem å sa "Pene piker sover med hendene over dynen". Farmor sa også ting som "Det blir ingen hjem av det du holder på med" til min mor. Hun kallte min mormor for "Fru Hansen"; - ikke fordi min mormor fortjente en Fru-tittel mer enn noen andre, men fordi at på denne måten kunne min farmor holde en litt synlig avstand og vise en viss forakt for "almuen" fra bygda som levde helt vanlige liv.

En gang var vi sammen alle 4. Farmor, mormor, mamma og jeg. Vi snakket vel om min ungdom og min framtid. Famor hev seg inn i samtalen med stor iver og sa: "Når du skal ut i verden, så er det mange som vil komme inntil deg. Mange vil benytte seg av deg, ja regelrett utnytte deg. Da finns det en god huskeregel. Tenk bare at du har en krone mellom knærne og den må du for ingenting i verden miste. Tenk alltid det". Her ville en samtale i hvilken som helst annen familie naturlig fadet ut, men ikke i min... Mormor reiste seg og lot som om hun hadde en mynt mellom knærne. Så tittet hun på farmor og så sa hun noe sånn sirka sånn: "Mellom knærne??? Men da er det da bare å gjøre sånn!!!" sa hun og snudde kroppen og satte stussen i været. Ja, til og med farmor måtte le. Det var veldig komisk og et minne ble skapt for all fremtid. (Det hører med til historien at min mormor er en meget respektfull dame som har vært gift med morfar i snart 60 år.. men hun er full av humor og spillopper)

Da min mor skilte seg fra min far fikk hun en ring av farmor. En gullring med en rød sten i. Den er helt nydelig. Farmor bar den alltid i et kjede ,sammen med en medaljong, når hun skulle pynte seg. Til jul, konfirmasjoner, bursdager og feiringer husker jeg veldig godt å se min farmor i hennes flotte kjoler og disse smykkene rundt halsen.

Medaljongen fikk jeg da hun døde. Det hadde hun bestemt slik. Jeg fikk endelig en oversikt over det hele. Bildet på veggen da jeg var 6, ringen, medaljongen; - hele farmors liv var en stor kjærlighetssorg.

Hun fikk ringen en dag, tidlig på 1900 tallet, de satt under treet sitt en sommerdag sør i Nordland fylke. Han skulle ut på reis og hun fikk ringen på fingeren som en lovnad og trøst. Et håp om bedre tider og en hverdag sammen der de skulle stifte familie og elske hverandre. Hun var lykkelig da, farmor. Hun ble aldri lykkelig igjen. Hun ble tilfreds men lykken ble oppbrukt der under treet i Nordland.

"Jeg skal bære deg med deg hver dag til vi er sammen igjen" sa hun og holdt rundt medaljongen med høyre hånd, der hun bar den vakre ringen.

Han kom aldri tilbake. Han har ikke noe navn. Han døde ute på reis.

En fremmed som allikevel har vært en stor del av mitt liv, min farmors liv. Han hang på veggen, fint innrammet, sammen med hennes og farfars familie. Han hang rundt halsen og var med i alle festlige tilsteldninger. Han satt på fingeren da hun bodde på sykehjem, fremdeles som et symbol på en lovnad og et håp.

Jeg håper de er sammen nå og at de titter ned innimellom og smiler når de ser på oss. Jeg håper de er sammen alle tre. Farmor, farfar og kjærligheten.

Takk for å vise meg hva det betyr å være lojal farmor.

(Bilder er av den aktuelle medaljongen som ligger på en av notatbøkene jeg kjøpte hos Berit sin lille nettbutikk)

Småsteik er det beste han vet (Novelle)

(Illustrasjoner scrappet av meg)

Etter endel henvendelser føler jeg meg nødt til å understreke at mine noveller aldri er helt biografiske. Noen kan være bygd på en følelse jeg har kjent en gang, andre kan være bygd på observasjoner. De aller fleste er en smeltedigel av resultater etter å ha "stått på opptak" gjennom et helt liv og egne erfaringer.... Jeg lover, når en novelle er biografisk, vil dere skjønne det :)

Novellen:

Hennes intellekt tilsier at det ikke er mulig, men henens hørsel spenner ben under intellektet og bekrefter det hun tror. Åndedrett kan bråke. Noe helt uforklarlig mye også. En pust som går ut og inn oppleves til hverdags som lydløs, men når man sitter inne i et skap, bak noen lange festkjoler og pene sjal høres pust ut som 16 bulldosere på tur over en humpete veg.

Hun hører at han setter seg på sengen og banner. Egentlig høres det mest ut som mumling og for et utrent øre så kunne det kanskje til og med hørtes ut som nynning faktisk. Men det er banning. Om bulldoserne nå ikke vekker dyret i han igjen så skal han snart kle av seg sokkene for så å lukte på dem før han kaster dem i hjørnet bak soveromsdøra. Så skal han gå mot den hvite speilkommoden der hun oppbevarer sminke og hårpynt. Der skal han se seg i speilet, betrakte ansiktet sitt og banne mer. Da banner han over at han syns overflaten er rotete, støvete, uorganisert, stygt, gammelt eller en kombinasjon av alle disse. Mest av alt banner han fordi dette er et møbel som betraktes som hennes og det er et faktum som irriterer dyret i han.

Etter at han har bekreftet at han ikke har noen varige men i sitt eget ansikt etter situasjonens påkrevde fysiske gemeng, vil han komme til å smile og deretter kle av seg resten av plaggene før han går i dusjen. Det er ikke trygt å puste før han er i dusjen. Mange ganger, før hun lærte seg dette, gikk hun ut mens han satt på toalettet eller barberte seg eller satt i lenestolen på badet å hørte på radio mens han røykte. Det må unngås.

Vannet i dusjen renner. Hun slipper bulldoserne ut. Hun løfter en hånd opp til ansiktet for å kjenne etter hvor ille det er denne gangen. Det kjennes ille ut. Og hun vet at selv om det føles som sikkel som renner fra munnen så er det ikke det.... det er varmere, tykkere, smaker beskere.

Hun vet at hun snart skal få en oversikt over det hele. Hun skal snart ut av skapet og begynne krisehåndtering. Skjule spor, både på seg selv og på huset. Tenke ut alle slags mulige dekkhistorier om det skulle komme spørsmål. Ringe mamma for å snakke om helt vanlige normale ting så hun ikke sanser at noe er galt. Riste sengeklær og le høyt med vinduene åpne så naboene tror de har missforstått bråket for noen minutter siden. Åh.... denne gangen må hun ikke glemme å ta angrepille. Bærer ansiktet lite preg av hendelsen, må hun hente i barnehagen. Hun håper det. Må han hente i barnehagen etter en slik runde, blir det ikke lenge til neste gang.

Skapdøra åpnes.

"Kom deg ut" sier han.

Hun kommer seg ut å forbanner seg selv fordi hun ikke kan klare å være grasiøs og elegant en eneste gang. Ikke engang nå. Hun vet hva hun skal gjøre nå. Hun kler av seg og stiller seg foran speilet. Venter. Han sitter på sengen og ser på henne. All verdens forakt og fornedring finnes i hans øyne.

"Ja? Du liker å se sånn ut forstår jeg?" Stemmen hans er fremdeles utålmodig og hun er redd for at han ikke er ferdig. Han løfter hendene og peker på stedene der hun bærer bevis fra hendelsen.

"Nei" svarer hun og ser ned i gulvet. Det må støvsuges. Der inne i hjørnet ved nattbordet er det noe smuler eller støv eller kanskje det er.... småstein? Hun skal ta seg en runde der når hun har lagt ungene så det ikke vises noe når han kommer hjem etter pokerkvelden.

"Jo, kjære, det gjør du. Hadde du ikke likt det så hadde du ikke sett ut sånn og det vet du. Jeg er ikke en mann som gjør min kone noe, sånn helt uten videre, sant?"

"Nei du er jo ikke det"

"Nettopp. Men det er klart at en mann kan du strekke til grensen hans men ikke lengre. Og dette har vi snakket om så mye, så ofte og i 7 år har jeg prøvd å lære deg hvordan jeg vil ha ting. Men du lærer bare rett og slett ikke. Du klarer ikke å ta imot det jeg sier til deg. Du er ikke i stand til å vise at det jeg mener og sier er viktig for deg"

"Beklager"

"Det er for sent med beklager og unødvendig med unnskyldninger! Det eneste jeg sier til deg er at du skal gjøre ting slik du vet jeg liker. Verken mer eller mindre. Det er liksom ikke slik at jeg ber deg om å løpe opp fjelltopper liksom. Jeg vil ha en kone. En helt vanlig kone som bryr seg om meg, som kan å ta seg av huset og barna. Det er vel ikke å forlange særlig mye, syns du?"

"Neida"

"Klarer du å oppføre deg som en helt vanlig kvinne tror du?"

"Ja"

"Så.... kle på deg nå og stell deg. Det er rotete nede. Jeg skal hvile meg litt og så kommer jeg ned til middag klokken 16" Han ser på henne en stund, hadde hun ikke visst bedre ville hun trodd det virkelig var et tiendedels sekund av anger hun så lyse der bak i de mørkebrune øynene hans. Noe annet enn sinne, forargelse og desperasjon er det i alle fall. Han ser nesten varmt på henne i det han kommer mot henne, stryker henne over pannen for å fjerne noe hår som sitter fast og sier "Jeg henter barna i dag".

Hun smiler og sier "Takk" i det hun går ut av soverommet og inn på badet der hun alltid har et nytt skift klart i skapet. Han vet det. I badespeilet får hun en konstatering på at det helt riktig er hans tur til å hente barna. Hun vasker seg, dekker seg til med både klær og kremer og går ned for å rydde stuen. I det hun kommer inn i rommet, retter hun på bryllupsbildet av de to. Hun smiler og stryker sine fingre over leppene hans. Mange følelser går igjennom henne. Savn, sorg, tristhet, håp, fortvilelse. Etter å ha dvelt i noen sekunder der ved bildet, går hun i fryseren å henter oksekjøttet. Hun er glad for at hun har mikrobølgeovn så hun får tint kjøttet fort.

Småsteik er nemmelig det beste han vet....

Speil lyver ikke (kort novelle)

Jeg kjente en jente en gang for lenge siden. En liten pike som hadde svar på alt. En som trodde at nordlenninger og utlenninger var samme folk og som var helt sikker på at mannen i månen kom til å snakke tilbake til henne bare hun ventet lenge nok.
Hun var uskyldig og vakker. Lyse fletter som lå på skuldrene hennes og hennes mor likte å sy kjoler til henne for å riktig gjøre stas på skjønnheten og uskyldigheten i henne.

Piken begynnte på skolen et år for tidlig fordi hun ikke fikk være hjemme lengre etter vurdering av barnepsykologer. Hun leste og skrev allerede og hadde mange engelske gloser innenfor. Hun var gløgg denne piken, lærerdatter på den ene siden og arven fra scenekunsten på den andre.

Hun likte morgenene, piken, tiden som gikk mens hun gikk til skolen. Hun kom ofte for sent og syntes det var helt naturlig at læreren burde forstå årsaken:

"Det er masssssse blåveis nede ved brannstasjonen asså!!!"
Årsakene kunne variere men var ofte et symptom på pikens største egenskap; drømme seg bort. Reise langt og lenge til der hvor det var trygt.

Hun fikk rollen som heksa i skoleskuespillet. Hun var stolt av det. Mor på første rad, smilende og selv stolt. Replikkene kunne hun på rams. Både sine egne og alle andres. Hun sang Do-Re-Mi på skoleavslutningen med det yndigste foldeminiskjørtet man kan tenke seg med rosa dotter på. Hun skrev dikt. Utrykte seg. Hun var flink.

Innsatspokalen for idrettsutøver med bemerkeselsverdig innsats fikk hun også som meget ung. Hun svømte seg til den på samme tid som hun svømte fra det andre.

Jeg kjente henne godt denne piken. Hun er fremdeles kjær for meg så mange år senere. Hun er voksen i dag og livet krever henne. Hun er fremdeles flink, fremdeles syns hun at verden bør stoppe når hun ser noe vakkert og hun flyr bort i sine drømmer og yver. Fremdeles for å finne det samme stedet. Det trygge.

Piken, i dag, bærer på en skygge i sine øyne som hun fikk før hun begynte på skolen. Skyggen ble plassert der av en voksen og kommer aldri til å endres. Den er en del av henne. 5 år av henne. En del av plattformen hun står på og bygger livet sitt på. En del av hjertet hennes. Sjela.

Jeg liker fremdeles piken. Hun betyr alt for meg. Jeg prøver å ta vare på henne så godt jeg kan. Av og til ser hun på meg å ler. Andre ganger renner tårer.

Speil lyver ikke.

Hun skulle ha vært lege; Sohelia.

Det røde tynne sjalet hun bærer over hodet bevrer. Hun er flau. Nå kan de vitse av henne. Nå kan konene le av henne å slå henne når hun gråter. Nå når det bevrende sjalet viser hennes følelser.

Mens hun betrakter fikentreet som står på akkurat samme plass som i går, med tunge modne fikener som faller til bakken, bekrefter hun for seg selv den følelsen hun har, den konklusjonen hun har tatt at ; - jo hun er ferdig med nettopp det; å gråte. Situasjonen blir ikke noe bedre av det. Hun endrer ingenting med tårer. Hun vet det.

Hun trodde et lite øyeblikk, en liten stund, at hun hadde overbevist sin far om at hun kunne bli en stor ære for familien om hun fortsatte med studiene og ble lege som hun hadde ment hele tiden. Hun trodde at skinnet i hans dype mørke øyne og smilet rundt munnen kom fordi han skulle fortelle henne at "selvfølgelig bestemmer du selv "habibti", min øyesten. Lege skal du bli". Men ordene kom aldri. I stedet forsvant skinnet i øynene, smilet stivnet og ansiktet fikk et hardt drag over seg i det hennes elskede far sa de samme ordene som han hadde gjentatt gang på gang de siste ukene; "Familiens ære skal reddes. Du gifter deg". Så gikk han. Siden har han ikke engang sett direkte på henne.

Hennes kommende mann er gammel. Veldig gammel. Hennes mors bror. Hun lar fingrene leke med det tynne, røde sjalet mens hun sender en bønn om at han har blitt mildere med årene og ikke kommer til å slå henne som han har gjort med sine andre koner. Fingrene skjelver også. Hun legger hendene raskt i fanget igjen og senker blikket og registrerer så vidt at hun får beskjed om at hennadekoreringen av hennes føtter nå er ferdig og at hun ikke må røre seg før det er tørt.

Noen i hennes familie hadde ikke hatt nok å gi i medgift etter at avtalen var inngått med den politiske familie. Det manglet 100 euro og 4 gullarmbånd. Det er hennes pris. Hun er verdt 100 euro og 4 gullarmbånd. Og lukten av henna og et rødt sjal. Og tårer. Mange tårer.

Hun er oppe på podiet og hun skal sjekkes for renhet og ære foran alle gjestene. Hennes svigermor stikker 2 fingre ,bekledt med et hvitt lommetørkle, dypt i henne og presser hardt. Det er vondt. Men hun hadde rett i sin egen konklusjon. Hun er ferdig med å gråte. Fikentreet står fremdeles på samme plass. Hennes egen mor skal snart holde lommetørkledet høyt oppe for å bevise hennes renhet. Der bør det og skal det være blod. Moren har et kyllinghjerte klart i tilfelle det ikke er blod på servietten når den kommer ut. Uten blod på lommetørkledet overlever hun ikke natta. Men hun er trygg. Enn så lenge. Akkurat nå kan et kyllinghjerte redde henne. Takk mamma.

Sohelia rakk å være gift i 5 måneder, 13 dager og 7 timer. Hun trakk sitt siste åndedrag under fikentreet og ble også gravlagt der. Hun var 7 uker svanger da hun døde og hadde rukket å bli morgenkvalm. Hun tålte ikke lukten av honning så godt. Hennes ektemann elsket honning og likte det spesielt godt til frokost. Han likte ikke lyden av brekninger særlig godt. Selv i en alder av 62 år hadde han såpass til slagkraft at Sohelia fallt sammen på badegulvet. Hodet først. Hennes mann klarte også å dra henne utenfor hennes foreldres hus og legge henne der med beskjed om at de kunne gjøre hva de ville med denne udugelige jenta som ikke engang klarte å servere mannen sin frokost.

Hun hadde nok fallt noe kjært Sohelia. Enten på badet eller i det hun ble slept 300 meter. Kanskje var det i det han lot hodet hennes falle til jorda under fikentreet. Resultatet er uansett det samme. Det er en Sohelia mindre i verden.

--------------------------------------------------------------------------------------------------------

Vi setter fokus på vold av kvinner, tvangsekteskap og æresdrap. Jeg har skrevet dette innlegget etter at Mammadamen begynte å presentere individhistorier. Min novelle er oppdiktet, men en sammensetning av stykker fra forskjellige historier jeg selv har lest, sett eller hørt om. Lommetørkleet har jeg sett. Grusomt.

Bare det å sette fokus er vondt. Bare det å navngi, lukte på, fantasere er vondt. Å IKKE lese eller engasjere seg er det letteste men jeg ber deg ta den tunge veien. Den som befatter å sette seg inn i. Den som omhandler å engasjere og prøve å gjøre det man kan.

Jeg KAN ikke mye. Men noen ganger skriver jeg tålig bra. Andre ganger bare skriver jeg. Så det at jeg faktisk KAN skrive har jeg benyttet meg av i dag for slik å sette fokus på min måte. Følg Mammadamens gjenfortellinger om ekte skjebner. Min historie er heldigvis fiktiv.... men jeg vet den kunne meget godt vært sann... Desverre.

For å få bukt med dette trenger vi tid. Tid og brobygging mellom kvinner. La oss starte et sted. I dag.

Trollmorklem.