I dag kommer en historie som for meg ligger nær og kjær til hjerte. Den er tatt rett fra virkeligheten og den står, for meg, som et symbol på endringen som er på vei til å skje ute i den store verden.
Min mann er, som mange av dere kjenner til, ikke Norsk. Han er fra et sted i verden der landene er delt mellom de priviligerte, som har alle statlige rettigheter som fødselspapirer, barnetrygd og velferdsordninger. De ikkepriviligerte får ikke engang snakke sitt eget språk. Enda mindre gå på høyskoler og universitet, gifte seg med dem de vil, besøke utlandet osv.....
Dette foregår i land som har søknad om EU-medlemsskap inne. Skremmede. Vi lar oss lure av dem og vi reiser dit for å sole oss. Kose oss. Bli servert av de ikkepriviligerte. Bli vasket for av de ikkepriviligerte. Mens de priviligerte trekker vaskekona i lønn om hun har oppholdt seg for lenge på rommet ditt.
Men alle smiler. Og ingen forteller deg om dette, for det er av alles interesse at du skal komme å legge igjen pengene dine der. Helst så mye så mulig av dem.
Min mann tilhører de ikkepriviligerte. Hans søskenflokk består av 10 andre, søstre og brødre. Den yngste, en vakker kvinne, ble født sist og har dermed den oppgaven av å ta seg av sin familie til alle de andre er gifte. DA skal hun gifte seg og da stelle for sin svigerfamilie.
På samme måte som vår nye svenske prinsesse Estelle ble født inn til en mengde oppgaver og forventninger, blir også kvinner og menn i dette området av verden født inn til det samme. Bare med andre fortegn.
Min svigerinne har aldri kunnet gå på skole. Ikke en eneste dag. Hun kunne ikke lese, ikke skrive. Hun kunne vaske, brodere, hekle, strikke og sy. Hun var kjempeflink til å lage mat som 14åring og stelte sin mor i hennes sykdom og frem til hennes død da hun var 25. Hun passet sine brødres barn; vasket hos sine gravide svigerinner, fulgte familiens barn til skolen, la fram sine hjemmeboende brødres klær til dagen etter, pusset sine brødres sko hver kveld de kom fra jobb. Satt oppe om natta for å vente på sine brødre som var ute på vift for å høre om de kunne være sultne når de kom hjem. Bredde om dem teppet og masserte hodet deres om de trengte det. Og hun smilte. Da de våknet på formiddagen var brødet bakt og maten ferdig og hun ventet bare på at gutta skulle våkne så hun kunne servere dem.
En dag min mann kom hjem etter noen måneder ute som sesongarbeider, setter han seg i sofaen og lar roen senke seg... blikket hans faller på salongbordet og der ligger det en avis. Han spør sin søster:
"Hvem har vært her"
"Ingen" svarer søsteren.
Min mann blir litt irritert, fordi han skjønner jo at avisen ikke kan være hennes. Han spør igjen:
"Hvem har vært her"
Søsteren ler litt og svarer igjen "Ingen har vært her bror"
Min mann er irritert når han sier til henne:
"Hvorfor sier du at ingen har vært her når det ligger en avis på bordet? Noen har jo tydeligvis vært her!!??"
Søsteren sier:
"Bror, dette er min avis. Jeg har lært meg å lese"
Og slik var det. Hun hadde igjennom flere år lært seg selv å lese. Hun hadde gått til svigerinne, som var utdannet, for å spørre om hun lurte på noen bokstaver og hun hadde litt etter litt etter litt lært seg å lese! Helt alene!
Min mann ble både rørt og glad og forvirret. Han spurte henne etterhvert "Hva skal du gjøre med denne nye kunnskapen din da?"
Hun forteller at hun nå gikk på kurs for å gjennomgå barneskolen og deretter skulle hun ta både ungdomsskolen.
I dag er hun ferdig med Ungsommskolen og hun vil ta videregående. Hun har blitt fridd til flere ganger men takket nei; noe som både er uhørt og rart der hun bor. Hun vil gå på skole. Hun vil bli noe, bruke hodet sitt til noe.
Det min skjønne svigerinne gjør er å bidra til den mest etterlengtede endringen verden har sett på lenge; at de ikkepriviligerte kvinnene reiser seg og gjør som de vil; ikke som det er påkrevd!
Måtte det komme mange mange som henne!
Alle bildene er googlet
