Jeg har sydd en veske på bestilling. Ble ganske fornøyd med resultatet. Hva syns du?
19. sep. 2012
7. sep. 2012
Siste innlegg om overgrep!
I det siste har jeg brukt bloggen til å skrive om overgrep. Det skal jeg ikke gjøre mer.
Nei, ikke bli lei deg av den grunn! hehe... jeg skal skrive masse om overgrep, jeg har MYE å si... men jeg skal ikke gjøre det på bloggen mer!
Jeg håper at du vil glede deg med meg når jeg presenterer for deg denne siden som jeg er veldig stolt av:
www.ikkealene.com
Jeg håper du vil dele siden på bloggen din, på facebook, hvorsomhelst... slik at den kommer fram til akkurat det ene mennesket som sitter og føler seg alene med sin historie.
Takk for hjelpen!
Pst: Nå kkommer det snart til å tyte strikke og hekleoppskrifter ut av denne bloggen... og noe sutring.. og noen gladmeldinger også :):) hehe
Takk for tålmodet kjære damer!
Nei, ikke bli lei deg av den grunn! hehe... jeg skal skrive masse om overgrep, jeg har MYE å si... men jeg skal ikke gjøre det på bloggen mer!
Jeg håper at du vil glede deg med meg når jeg presenterer for deg denne siden som jeg er veldig stolt av:
www.ikkealene.com
www.ikkealene.com |
Takk for hjelpen!
Pst: Nå kkommer det snart til å tyte strikke og hekleoppskrifter ut av denne bloggen... og noe sutring.. og noen gladmeldinger også :):) hehe
Takk for tålmodet kjære damer!
1. sep. 2012
Snakk med NOEN!!
Jeg fortsetter denne serien med tanker og meninger rundt dette med overgrep mot barn. Mange har gjort meg oppmerksomme på nye tema og jeg selv har tenkt på nye måter rundt tematikken i det siste.
Man skal ikke sulle seg ned i egen fordervelse. Dette er den ENKLE veien å gå, fordi å lute seg i ryggen er lett.... å stå oppreist å møte verden med hevet hake er vanskelig.
Jeg mener at det aller første ansvaret har vi som foreldre. Min lojalitet er ikke først hos min mann, min mor eller min bror. Min lojalitet er først og fremst hos mine barn og deretter hos mine barn og så hos mine barn. Om det skal fordeles lojalitet etter det kommer det til resterende familiemedlemmer og evt venner.
Om NOEN hadde fulgt sin magefølelse, ville ikke jeg opplevd 5 år med overgrep.... kanskje bare 2 eller 3. mange måneder i terror KUNNE vært unngått. Om DU som følte noe ikke var riktig kunne snakket med noen om det.... om DU som så at jeg ble plukket opp av den samme bilen gang på gang og jeg tydelig sa "Nei, jeg vil ikke kjøre bil med deg" , om DU hadde spurt mine foreldre hva som var årsaken til at HAN til stadighet plukket meg opp....om DU som så at jeg gråt da jeg gikk inn i HANS hus gang på gang hadde spurt noen hvorfor.... om DU som var min gymlærer hadde vært litt mer opptatt av MEG enn av at jeg skulle følge reglene du hadde satt for deltakelse i gym, hadde jeg kanskje sluppet unna litt lettere.
Nei, det er ikke ditt ansvar at jeg har den historikken jeg har, men en dag skjer det igjen. Husk meg den dagen. En dag ser du den lille jenta gråte sammen med noen du ikke får helt gode vibber fra. Du får en magefølelse av at noe ikke stemmer når den pappa`en sitter med jenta si litt for kjært på fanget og du kommer over dem... du får et trykk i solar plexus når du hører vennen din snakke om at han skal ha med nabojenta på hyttetur.
SNAKK MED NOEN! Noen.... en eller annen! Helsesøster, fastlege, barnevern, foreldrene til barnet, naboen til barnet... NOEN!
Og NEI, rykter er IKKE verre enn det som mange barn går igjennom akkurat presis nå mens du leser dette.
Vi skal IKKE mistenke alle! Dette er en hårfin balansegang. Men personlig foretrekker jeg at det blir meldt inn en bekymring for mye basert på magefølelse og kanskje redder et barn, enn at en person redder sitt "gode rykte".
OG en annen ting.... hvorvidt noe er sant eller ikke skal forebygges FØR det blir anmeldelse av det og ikke engang være et tema i prosessen barnet har fra det sier fra! Dette er svært viktig! Som foreldre skal vi snakke med våre barn om slike saker dukker opp og snakke om viktigheten om at det som er blitt sagt er sant .... OM det blir sagt fra så tar man utgangspunkt i at det er sant og ferdig med saken.
Hva de som driver med juss gjør blir noe annet, men helsepersonell og foreldre har det samme ansvaret for å tro på ungene... om ikke vi gjør det hvem skal da gjøre det?
Alle bilder/All images: Google
Man skal ikke sulle seg ned i egen fordervelse. Dette er den ENKLE veien å gå, fordi å lute seg i ryggen er lett.... å stå oppreist å møte verden med hevet hake er vanskelig.
Jeg mener at det aller første ansvaret har vi som foreldre. Min lojalitet er ikke først hos min mann, min mor eller min bror. Min lojalitet er først og fremst hos mine barn og deretter hos mine barn og så hos mine barn. Om det skal fordeles lojalitet etter det kommer det til resterende familiemedlemmer og evt venner.
Om NOEN hadde fulgt sin magefølelse, ville ikke jeg opplevd 5 år med overgrep.... kanskje bare 2 eller 3. mange måneder i terror KUNNE vært unngått. Om DU som følte noe ikke var riktig kunne snakket med noen om det.... om DU som så at jeg ble plukket opp av den samme bilen gang på gang og jeg tydelig sa "Nei, jeg vil ikke kjøre bil med deg" , om DU hadde spurt mine foreldre hva som var årsaken til at HAN til stadighet plukket meg opp....om DU som så at jeg gråt da jeg gikk inn i HANS hus gang på gang hadde spurt noen hvorfor.... om DU som var min gymlærer hadde vært litt mer opptatt av MEG enn av at jeg skulle følge reglene du hadde satt for deltakelse i gym, hadde jeg kanskje sluppet unna litt lettere.
Nei, det er ikke ditt ansvar at jeg har den historikken jeg har, men en dag skjer det igjen. Husk meg den dagen. En dag ser du den lille jenta gråte sammen med noen du ikke får helt gode vibber fra. Du får en magefølelse av at noe ikke stemmer når den pappa`en sitter med jenta si litt for kjært på fanget og du kommer over dem... du får et trykk i solar plexus når du hører vennen din snakke om at han skal ha med nabojenta på hyttetur.
SNAKK MED NOEN! Noen.... en eller annen! Helsesøster, fastlege, barnevern, foreldrene til barnet, naboen til barnet... NOEN!
Og NEI, rykter er IKKE verre enn det som mange barn går igjennom akkurat presis nå mens du leser dette.
Vi skal IKKE mistenke alle! Dette er en hårfin balansegang. Men personlig foretrekker jeg at det blir meldt inn en bekymring for mye basert på magefølelse og kanskje redder et barn, enn at en person redder sitt "gode rykte".
OG en annen ting.... hvorvidt noe er sant eller ikke skal forebygges FØR det blir anmeldelse av det og ikke engang være et tema i prosessen barnet har fra det sier fra! Dette er svært viktig! Som foreldre skal vi snakke med våre barn om slike saker dukker opp og snakke om viktigheten om at det som er blitt sagt er sant .... OM det blir sagt fra så tar man utgangspunkt i at det er sant og ferdig med saken.
Hva de som driver med juss gjør blir noe annet, men helsepersonell og foreldre har det samme ansvaret for å tro på ungene... om ikke vi gjør det hvem skal da gjøre det?
Alle bilder/All images: Google
Abonner på:
Innlegg (Atom)