Mange slags reisebrev 12

Lørdag og her kommer ukens reisebrev!

(Vil du finne de andre reisebrevene ser du de er listet inn under fanen "reisebrev øverst i bloggen; under headderen)

Denne reisen foregikk da jeg var bare 2-3 år og jeg var ikke engang med, men historien har blitt fortalt så mange ganger oppigjennom barndommen at jeg refererer til den med største selvfølgelighet :)

Mine foreldre tok en kjærestetur en gang i året. Disse turene gikk som regel til Spania. I 1975 gikk turen til Kanariøyene og Spania var styrt av strikt hånd. Det var fremdeles Francotid og reglene for hvordan å te seg, leve og ikke minst reglene for å oppholde seg var endel av informasjonen man fikk da man kom som turist til landet. Klokka 23 var det bare å låse døra og slukke lyset. Da sov Spania. Ferdig med den saken.

Mine foreldre var musikere. Glade musikere. De reiste sammen med andre glade musikere og de reiste fra en liten trønderbygd med karsk, nachspiel og heimbrent til et land der alkohol fantes kun under bordet, der man måtte være inne og STILLE klokka 23 og der man kledde PÅ seg; ikke AV seg.

Franco hadde sitt "Guardia Civil" til å passe på gatene og orden (Guardia civil kan vel best oversettes med "Sivilvakt" men de var faktisk strengere enn politiet og var liksom Francos eget "politi" ... de eksisterer enda :) ) og de bar tunge våpen og så skikkelig skumle ut.

Er det noen som tror at glade musikanter fra Trøndelagen var klar for å legge seg klokka 23? Hadde de vært hjemme ville nok ikke festen tatt tak før det tidspunktet... men så er det jo det der med å forstå at man ikke helt er hjemme da... og at diktatur faktisk ikke er like greit å feriere i som demokrati; som man kan ha på en campingplass i Strømsund til dels, for eksempel....

I alle fall så ble ikke naboene til hotellterassen ,der gjengen "min" satt å spilte gjennom alle sangene de kunne, særlig glad for å høre trønderske viser sånn langt utpå natta; før midnatt. Så det resulterer i at det kakker på døra og min far åpner til en gjeng med Guardia Civiler som står og ikke ser ut som om de vil være med på festen.....

Etter at de hadde avslått både tilbud om champagne og likør (trøndergladmusikere er ikke redde for noe de når de får seg en liten pellehivert innabords) så bestemte min mor seg for å ta seg av hele situasjonen og smilte sitt fineste smil og plukket fram alle sine spanske gloser (som jeg har skrevet om før i et reisebrev) og begynte å overhyggeligsamtale med et par av disse Guardiaene da.....



Samtalen gikk ca slik:

Mamma:
"Vi er på ferie" (smiiiiiiiiiil)

GC:
"Ja, jeg forstår"

Mamma:
"Vi er glade"

GC:
"Ja, jeg forstår"

Mamma:
"Liker du musikk?"

GC:
"Ja, men ikke etter 23" (Her smiler han faktisk litt og fortsetter: )
"Og De da frue; liker De Spania?"

Mamma:
"Åh...... jeg er så deilig!"

GC:
"Eh...... hva?"

Mamma:
"Jeg sa: JEG er så DEILIG!!!"

Guardiaen her ser seg rundt og blir relativt usikker og noe utilpass.

GC:
"Jaha.... jo.... jada.... det er jo.... ok"

Mamma:
"Ja... syns du ikke det du da?"

GC:
"Vel... jeg vet ikke... altså... joda, for all del, men liksom....."

Mamma:
"Alt er deilig med meg faktisk"

GC:
"Jaha du"

Mamma:
"Ja, det syns i alle fall jeg da. Og alle vi som er her faktisk"

GC:
"Å? Alle liksom?"

Mamma:
"Ja... alle sammen snakker vi om hvor deilig jeg er. Deilig, vakker og nydelig. Veldig nydelig."

GC:
"Ja, nettopp.... jo... takk for praten frue, men nå går vi da altså... "

Mamma så litt sånn ut... og hadde sånne briller :) 

Med beskjed om å roe ned nachspielet forlot Guardiaene rommet. Nede i gangen hørte man en gjeng menn som ikke klarte å holde latteren borte men knakk sammen i en spontan latter som ble rettet opp ganske fort, for slike vakter er skumle, ikke lattermilde må vite.

Da de andre spurte hva mamma snakket med vaktene om som gjorde at de forsvant så fort, så sa hun jo det:

"Joda, vi begynte å snakke om Spania da, og hvor fint det er her og sånn... men han virket ikke som om han var noe særlig enig i det altså. Ikke rart da,..... leve her i dette vakre landet under Franco må jo være vanskelig"

Moralen må kanskje være at man lærer seg ALLE glosene og forskjellen på dem... i alle fall forskjellen på JEG og DET :) hihihihi

Alle bilder er lånt fra Hr Google

Mange slags reisebrev 11

Lørdag og reisebrev :)

Denne historien har jeg forresten vunnet årets sommerkonkurranse på p2 (i 2005 tror jeg det var) med :) Den het det året for "Helter på veien" eller noe slikt :)

Jeg gikk på den Europeiske Serviceskolen i 1992. Denne foregikk på Mallorca og der hadde jeg bodd et par år allerede da, så jeg var godt kjent. Min familie pleide også å reise dit da jeg vokste opp så Mallorca var ingen ukjent øy for meg.

Jeg var ingen ensom ulv på skolen; min beste venninne som jeg før har snakket om; Inger, gikk også på skolen og begge var vi 2 av 20 heldige fra Norge som fikk gå der det året. 20 andre fra Sverige, 20 fra Spania og noen fra Danmark og et par fra Sør Amerika faktisk :)

Etter noen uker ville jeg på andre siden av øya å treffe kjente og Inger og jeg leide oss en bil. Og vi satte ivei.... Vi skulle fra Alcudia til Cala d`or og var i så fnisete form som bare tenåringer kan være.
Jeg har fortalt fra før hvordan vi så ut.... blonde og blåøyd og vel kledt og stelt.... Når jeg nå ser tilbake på det og ikke minst ser på bilder, ser jeg jo (med en moden kvinnes øyne) at vi var vakre unge piker... selv følte vi oss som 2 jenter fra bøgda... med all den naiviteten og naturbarnværemåten dette medfører.

Vi var vel kommet halvveis da vi punkterte. PLOFF! Jeg tror vel jeg sa noe sånt som "Jeg har rosa negler, jeg bytter IKKE dekk".... og Inger sa noe slikt som: "Jeg  har hvite klær på meg og bytter IKKE dekk"... som om vi kunne om vi ikke hadde rosa negler og hvite klær.

Vi brukte vel helt automatisk det eneste verktøyet vi hadde og ikke minst det vi kunne å bruke; sjarmen....

Opp i veikanten med oss. Inger holdt på jekken å så ut som hun hadde solgt smør og ikke fått betaling. Jeg sto med ene foten på et dekk.... en fot med en rosa stillethæl; that is.

Så ser vi noe langt der borte, (man punkterer alltid så u-sentralt liksom.... why?) en gruppe syklister kommer etter en bil... vi ble såååå glade! Kanskje vi ville rekke å komme fram i akseptabel cocktailtid?
Syklistene kom nærmere og nærmere og vi begynte tidlig å rope til dem. Begge kunne vis spansk så språket var greit :)

"Stooooop da dere.....!!!! Seeeeee!! Vi kommer oss ikke videreeeee!!!! Hjeeeeelp! (den første her var en vanlig Hjelp liksom) Hjeeeeeeeelllp!!! (Denne var nok en noe desperat "blond og blåøyd hjelpeløs skapning roper til ditt mannshjerte her i veikanten"-rop)

De ropte til oss "Vi KAN jo ikke stoppe....!! Vi ødelegger hele dagen med trening!!!! Vi får syre i føttene og hele opplegget blir feil!!!"

Vi: "Men hva tror dere vi får daaaaaaaaaaaaaa, om dere lar oss stå igjen her i veikanten alene?????"

Det resulterer i at gjengen stoppet og skiftet dekk.... han som lo mest og faktisk skiftet dekket var en kar i en slags signalgul skjorte og han syklet først.... Han hilset pent på oss og lo liksom VELDIG da.... han het Miguel sa han....

Ja ja... dekket ble jo skiftet, vi var fornøyde... heldigvis hadde Inger fotoapparat og tok masse bilder. For hva skjønner vi sånn litt i etterpåklokskapens lys? Jo.... sånn nede i den første martinien på stambaren så ser vi litt på TV og så ser vi jo den smilende Miguel da... Indurain that is...

Miguel Indurain vant "Tour de France" 5 år på rad... og 1992, da dette skjedde var år 2.... *kremt*

Og gjengen som hjalp han å skifte dekk var landslaget i sykling....

Phu.... Sa du blond eller?

Mange slags reisebrev 10

Fredag og reisebrevdag! Som i dag ble lørdag og reisebrevdag!

I Bulgaria kan de mye rart. De er flinke til å male og skape musikk og ellers være kreatativ! Virkelig!

Ellers er de skrekkelig dårlig på å lage mat! Fyttikattensin.... smaker ingen verdens ting eller fryktelig stygt.... og saus er visstnok en annen restaurant lengre neddi gata har.... overalt!

Vel vel.... Jeg pleier alltid å snakke med drosjesjåfører når jeg er i utlandet, om hva som er verdt å se og ikke. Guidene er kjøpt og betalt så det de anbefaler er alltid det de får mest betalt for, så de gidder jeg IKKE å spørre.

I alle fall.... drosjemannen kjører meg og min gode venninne Lise langt opp i fjellet.... til et trollgammelt ektepar der. Vi var litt nervøse en stund... ukjent land, ukjent territorium, språk, vaner ja... i det hele tatt.. men eventyrlysten overvann det meste og vi satte ivei :)

Der oppe i fjellet fikk vi besøke disse helt vidunderlige menneskene. Kona hadde 1 frokosttann og en middagstann og det var hele tannbeholdningen  :) Mannen hadde noe mellom hendene som lignet et trekkspill. det hadde 2 toner. De kunne han spille på. Noe han gjorde. Hele tiden. I 6 timer.
Kona kunne 2 andre toner som hun lagde lyd med. Noe hun gjorde. Hele tiden.

Så fikk vi en omvisning på den "gården" da. De hadde en høne, en sau og en skilpadde. En SVÆR skillpadde. En sånn en som du blir overrasket over at faktisk er i stand til å komme seg fram i det hele tatt. Gedigen.
De hadde kål. Og Redikker. Og Salat. Og en zullion katter.

Og de hadde en uteplass. Den var fin, heldigvis. Så der satte vi oss ned. Vi ble først servert vann og noe som minner om uozo... arti.... dvs... den første flaska var arti... Flaske nummer 2 og 3 må jeg nesten referere til noen andre på.... mulig det dukket opp en flaske nummer 4 også... 6 timer er lang tid.

Vi fikk servert mat der hos den tannløse og smilende kona. Vi fikk egg fra høna (hvitt og gult) og så fikk vi egg fra noe som ikke var høne og det klarte vi ikke helt å spise (grønt). Vi fikk en suppe med masse gress som var helt fantastisk fæl. (Herav forsvinningen av flaske nummer 1). Så fikk vi en salat som var kjempegod. Så fikk vi gress igjen.... (Flaske nummer 2 måtte til) ja... og sånn gikk nå tiden der oppe i fjellet.

Plutselig står vi inne på soverommet til hun frokostdamen med hodet inni klesskapet hennes.... og kler oss opp i Bulgarske nasjonaldrakter med pengesmykker og det mer. Og vi lo og vi lo... Jeg tror det må være det mest komiske bulgarske soverommet jeg noen gang har vært på..... det eneste jeg noensinne har vært på, men komisk var det! Hæ? Om det kunne ha noe med mystisk antall flasker hjemmebrent å gjøre? Hmmmm..... må tenke på den du....

På turen hjem kastet min skjønne venninne opp i drosjen, jeg sovnet og turen innom tobakkplantasje og et marked ble derfor avlyst... pussig.

Jeg kunne avsluttet med å anbefale drosjesjåfører som guider, men du ser jo hva du kan havne opp i så jeg vet ikke.... gjør det på eget ansvar i så fall! ;)

Ser deg neste fredag da, til et nytt kvalmende reisebrev :)

Ps: Jeg bare MÅ tilføye at jeg i dag er helt avholds... mulig det er en direkte konsekvens egentlig nå når jeg tenker meg om :) hihi

ps2: Bilder fra Mr Google :)

Mange slags reisebrev 9

Fredag og reisebrevdag! :)

I dag skal jeg ta dere med til London, nærmere en liten forstad til London som heter High Wycombe :)

High Wycombe

Min beste venninne i barn og ungdom, Inger, og jeg reiste dit sommeren 1987. Jeg var svært ung og hun var litt mindre svært, men fremdeles ung. Ja... de som kan å regne og som kjenner meg litt vet at jeg er født i 1972... så ja.. jeg var 15!

Jeg hadde spart mine konfirmasjonspenger og ville bruke dem til en reise (lur svært ung pike også vettu; godt oppdratt) og som sagt så gjort. Mens mine klassevenninner fremdeles satt å sparket i den überdyre kasettspilleren sin og ikke kunne ha på seg klærne de hadde kjøpt for et år siden for pengene sine (de var tross alt grønne, rosa, røde, hvite, gule, orange OG blå...... SAMTIDIG... og den moten varte ikke lenge for å si det mildt) så forsvant jeg i en småhovmodig røyk mot Oxford Street på ferie alene.

( tenåringsparlør: alene = uten de der trollgamle påhengene av foreldre)

Litt her var vi i stil og sånn... men som sagt mye yngre 

Vi trodde jo vi gjorde så ekstremt mye vi ikke hadde lov til! Jeg husker så godt den enorme frihetsfølelsen det var å være ute til 23!!!! Og det skulle vi jammen aldri si til noen altså!

Inger og jeg var rosa og hvite og nydelige unge piker. Og det er IKKE vår fortjeneste at vi ikke havnet i noe galskap noe sted, for makan til naivitet skal man lete lenge etter! Sa noen at de ville at vi skulle bli m ed bak i smuget der for å se på en fin hund..... ja, så trodde vi at vi skulle bli med for å se på en fin hund. Det ligger liksom på DET nivået da.... huffameg... grøss og gru... jeg forstår nå hvorfor Gud ikke sendte meg en datter!

Så var vi ut fantastisk sent da, klokken var sikkert over 22 på natta, og vi var på diskotek. Noe slikt kunne vi jo nesten ikke tro selv! Vi turte ikke å drikke alkohol da, for da kunne man jo få i seg alt mulig rart (hadde de sagt i bygda der vi kom fra før vi dro) så vi drakk bare brus, men hadde liksom ingen problemer med å gå ifra brusen på bordet for å danse og så drikke av den igjen etterpå.... for det var jo bare brus lizzm.... dum eller? (nå sukker jeg igjen, men skriver det ikke inn fordi denne historien har gode muligheter for å bli full av sukk).

Hjemme i bygda stengte ungdomsdiskoet i 22-tiden så når det begynte å nærme seg midnatt forsto vi vel egentlig lite av hvorfor de ikke stengte.... ikke var det så gøy heller.. så vi gikk ut for å vente på skyssen.
Der ute hadde de en innhengning og dette vekker alltid Inger; hun kommer fra gård og klarer å trekke naturlige paralleller mellom innhengninger og dyr.... noe JEG ikke gjør. Jeg ser et gjerde, hun ser hjemmet til en hest.... Folk er forskjellige.

Og hester var der. Og hestene kom da Inger begynte å snakke med dem. Sånn knikk knikk kååååmme vennen-heste språk som hun kan. Jeg sto å betraktet det hele, egentlig totalt uinteressert for jeg hadde blitt kastet av en hest et års tid før og skulle ALDRI nær en hest igjen. Inger derimot, hun ELSKET hester og fikk ikke nok av de flotte dyrene.

Så der sto hun da.... å kosesnakket sånn knikk-knikk-språk og kysset og strøk på disse engelske hestene og så begynte jeg å snakke da...mens jeg kastet på håret å brukte mye asså, vettu, liksom, ikke sant og skjønner du-utrykk mens jeg buset fram om så teit et diskotek der ingen ville snakke med oss og alle bare så på oss og vi ble alene på dansegulvet og ingen ville le med oss og nå ville jeg hjem for dette var kjedelig.....

Jeg hørte det tuslet litt bak meg og jeg snudde meg og der sto det en gutt. Han sto der så stille å så Inger der hun snakket og koset med hesten. Knikk-knakk-iloveyou-kisskiss-knikk-knakk.
Han skakker på hodet og ser helt og holdent ut som han har forsvunnet inn i en slags drømmeverden der han står. Han sukker dypt; smiler og sier til seg selv med dyp barytonstemme:

"Oh dear God! I wish I was a horse" 

God helg damer!  

Ps: Alle bilder er lånt fra Mr Google

Mange slags reisebrev 8

Hodet er ikke helt på plass etter alt den siste tiden, men kanskje en bare må venne seg til at vi forblir litt annerledes etter 22.7 ? Jeg tror på det, og derfor setter jeg igjen igang med mine reisebrev.

Jeg er en trønderjente, Nordtrønderjente.... da jeg var veldig ung for 100 år siden bodde jeg i Ytre Namdal, nærmere bestemt i Nærøy kommune. I Nærøy snakker man ikke helt sånn som andre trøndere gjør. Man sier ikke Æ, men man sier EG. Man sier ikke pose, man sier PÅSSI. Man sier ikke værendringer, man sier ÅVVABOLJ. Got the pic?

Når da en nærøyværing skal ut i verden, gjerne da til Tigerstaden er det ofte at man kommer opp i situasjoner som i ettertid blir komiske. Som i noen tilfeller der undertegnede selv har vært på tur.

I Oslo skulle jeg be om en ekstra pose på en butikk; vi hadde handlet noe mat og hadde fått for lite poser. Jeg sier det på den måten jeg kan å si det:

"Du, onnsjyll du damen, kan eg få en ækstra påssi?" 

Damen bak disken ser på meg, blir tom i blikket et par sekunder og så ser jeg at det begynner å rulle en eller annen slags form for tankevirksomhet laaaaangt bak der inne i øynene hennes.... så svarer hun med verdens største smil:

"Nei, vet du, det har vi ikke. Men vi har SorBits da, og det smaker nesten det samme!!!" 

Jeg takket nei altså... så ikke helt for meg hvordan jeg skulle få noen flasker Cola oppi en SorBitstyggis...

--------------------------------------------------------------------------

Nå skal jeg utlevere min beste venninne i ungdommen. Hun og jeg var i Spania og hun hadde blitt kjent med en flott ung gutt der nede. Det som ble utfordringen var språket selvfølgelig. Hun snakket fint engelsk og hadde gått på lynkurs i Spansk før turen så hun kunne å bestille mat, men ikke mye mer. Han, på sin side, kunne bare spansk. Og med BARE så mener jeg BARE. Det han kunne av engelsk begrenset seg til faste fraser som: "Jo verry botifol" og "Verry Fønny" og "Sexy Gørl" .....
Forøvrig så kunne han sangen "Jag vil ha deg i mørket hos meg" på svensk da.... men det låt som
"Jabi Jade imokkeho smeiii......"

I alle fulle fall så kom min kjære venninnne opp i en situasjon der hun ville så gjerne karakterisere denne ungen mannen "lur som en rev".... noe han mest sannsynlig også var...
Hun slet en stund i tankespinn og så kastet hun seg ut i en kombinasjon av kroppsspråk, engelsk, Norsk, Spansk og stundens alvor:

"You luring you.....(peke) eh......... YOU (Peke) eh...... Animalo........... eh....... Rojo....(rød)..... In the..... eh..... SKOG......... (her lager hun tre med håndbevegelser) .....eh.... BLANKO ON THE TUPPO!!!!" 

Å ja da.... jeg ler enda av det der :)

Ha en fin dag damer!

Mange slags reisebrev 7

Vi var i Tyrkia på denne reisen. Nærmere bestemt Kemer denne gangen og vi hadde 2 leiligheter, på 2 forskjellige hotell, så min mor bodde med Størstetrollet og min mann og jeg fikk ha kremt.... nettene... for oss selv :)

En dag skulle min mor og jeg på shopping mens Trollfar tok Størstetrollet til frisøren (de to minste trollene var ikke påtenkt enda)....

Min mor og jeg skulle bare ta ut noen penger i minibanken før vi startet knall-shoppingen og går til den første vi ser.... At den var litt bortgjemt i en bakgate brydde vi oss ikke særlig om gitt....

Plutselig hopper det fram en svarsmusket liten Tyrker der du..... og er såååååå behjelpelig og skal vise oss hvilken av de 2 minibanker som var best. Og på gebrokkent engelsk klarte han å stresse oss så fælt at vi rett og slett trodde på at "Oisann... her sto det jammen en liten Tyrker som ventet på å få hjelpe oss gitt"....

Det hører med til historien her at min familie har reist MYE og vi burde være vant til å ta forhåndsregler, men vi har også alltid hatt gode opplevelser og ALDRI blitt verken ranet eller overfalt så .... i tilegg til at vi er bittelitt naive så blir resultatet at man svarer takk når noen tilbyr sin hjelp :)

Ok..... vi står der da og det går opp for oss, i sakte film, at den lille mannen har kortet mitt i sin hånd, UNDER noen andre kort som er hans og han står der å skal stresse oss til at vi skal gi koden, så han får HJULPET oss med disse pengene da.. :) Han er litt småsvett og først på dette punktet ser jeg at han nok sikkert ikke er helt sånn.... ja..... hardtarbeidende annleggskar, men heller en som ikke får fast lønnssjekk rett og slett... men føler at han kan få det sånn ved minibanker... ved at han hjelper tullete turister.

Alt dette går opp for meg og jeg sier "neida... kortet mitt er underst der, så gi meg kortet og så skal jeg da klare å taste koden min selv" hvorpå han repliserer "Nei nei nei... kortet ditt er inne i maskina, så nå må du bare trykke koden".... og her begynner jeg å le.

Det går opp for meg at vi blir ranet og jeg ler og ler og ler....Situasjonen er sååååååå surrealistisk! Min mor står bak mannen og det går opp for henne i samme øyeblikk som for meg, hun får en annen reaksjon... hun blir RASEDE forbanna! Så..... der står vi da... en liten luring med 2 relativt store Norske kvinner på hver sin side... en ler hysterisk og den andre sier:

"Givv de kard tu de gørl"

Da han ikke gjorde som hun sa, SATTE hun hardt pekefingeren i siden på han samtidig som hun klep han det hardeste hun klarte under overarmen. Og hun fortsatte:

"Ai sei! GIVV DE KARD TU DE GØRL!!!!!!!"

Den lille skumle mannen som kunne ha både våpen og mere til under sin store skinnjakke er totalsjokkert i ansiktet i det han, med stooooore øyne, tar frem kortet som riktig nok ligger underst i bunken han hadde i hånden og gir meg kortet og så rister han sjokkert på hodet og løper mens han masserer armen sin......

Nei og nei ...... min mor var sint i dagesvis og jeg lo..... og den dag i dag ler vi godt av denne historien og når noen i familien skal sende saltet eller noe over bordet er det følgende setning vi bruker:

"Ai sei! SEND DE RØYKALAKS TU DE GØRL!!!"

Ha en deilig helg damer!

ps: Alle biler er lånt fra Mr Google

Mange slags reisebrev 6

Fredag er reisebrevdag :)

Først en leksjon i Spansk:

1 caña = 1 glass øll
1 c*ño = 1 stk kvinnelig kjønnsorgan (skriver ikke ordet ut fordi jeg vil ikke ha treff fra de som søker etter det ordet på nettet... men det skrives altså da med o)

1 av ordene er med a og ett av dem er med o.....

Hit er alt greit....

Mamma går til bardisken og bestiller 4 stk med O.... På spansk....

Mannen bak disken ser på henne, smiler og sier, "nei... slikt har vi nok ikke her Frue"
"Joda" sier mamma, det har dere... du har jo hatt mange slike i hendene dine i kveld du, det har jeg selv sett!"

Vel... kelneren, som forøvrig slet bigtime med å holde seg, måtte berømme mamma for dine observante øyne men nei... han hadde nok ikke hatt noen slike i hendene sine akkurat i kveld...

Mamma blir noe irritert og sier noe slikt som at "Men herreminhatt, kan hende det var serveringsbrett (Serveringsbrett var sikkert ordet for fat altså... som om det gjorde saken bedre) du hadde dem på da.... men du har i alle fall hatt mange mange mange slike med O i kveld du"

Servitøren bryter sammen og ler mens han bøyer seg.....

Han sier : "Om det er øl du vil ha så kan du gå å sette deg så skal jeg komme til bordet med det... og mens du sitter kan du jo pusse brillene dine, for det er helt sant... jeg HAR IKKE hatt mange kvinnelige kjønnsorganer i hendene i kveld"

Mamma satt seg lydig ned og var flau i ca 16 år :) hihi

Mange slags reisebrev 5

Fredag og reisebrevdag! :)

Da jeg var liten pleide mine foreldre å reise en kjærestetur i året og en tur med ungene... Turen med hele familien omfattet også ofte venner av mine foreldre og deres barn; mine gudforeldre med familie osv.... så vi pleide å være en lystig og stor gjeng :)

Denne gangen var jeg 14 år og jeg var nok mest sannsynlig, om ikke helt sikkert, den klokeste; mest fantastiske, peneste og ikke minst den kompetanserike fjortissen i absolutt hele verden. I alle fall så hadde jeg den definitivt dummeste moren, den teiteste pappaen og de dummeste 2 småbrødre som var mulig å oppdrive. I perioder lurte jeg på om jeg var adoptert fordi JEG kunne jo ikke være produkt av noe SÅÅÅÅ dumt! :) 

Adoptert er jeg da altså ikke :) 

Året er da altså 1986 og jeg er regelrett übercool og fordi jeg er sint på min kjære mor straffer jeg henne med å ikke ta på meg solkrem på stranda..... 

Hun kjente nok straffen sin tenker jeg! 

Jeg straffet også min dumme mor med å kjøpe med den kuleste lebestiften EVER!!!!! Så hun syns sikkert enda det er skikkelig trist å se den hvite, tykke lebestiften som gir gule tenner på bilder tenker jeg ja.... ! 

Min far fikk straffen sin ved at jeg røykte opp sigarettene hans! 

Så han fikk slite ved røykeslutt 22 år senere!

   

Denne ferien ble også denne samtalen mellom vår familie og våre spanske venner festet til minnebrikken: 

Señora: Mi marido ronca tanto!!! 

Pappa: At din mann gjør hva sa du?

Señora: RONCA!!!! 

Pappa: mm... akkurat! 

Señora: Ja, om natta altså... hele tiden! Uten stans! Jeg er så lei! 

Pappa: Nettopp, Joda, man kan bli lei av sånt..... (eh.....) 

Señora: Men du forstår ikke hvordan det er .... han gjør det så hardt at hele teppet går opp og ned! 

Pappa: (stum) 

Señor: Ja, (han ser litt ned) det er sant.... jeg er fæl på det der... men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det heller! 

Pappa: Nei.... jeg vet ikke..... 

Señora: Det der ansiktsutrykket sier meg at noe er feil her... hva er det du tror vi snakker om her? 

Pappa: Ja altså.... nei det.... men.... joa... hva er det dere snakker om egentlig da? 

Señora: RONCAR (NÅÅÅÅÅ lager hun snorkelyd) 

Jeg behover vel neppe å si noe om latterbrølene som oppsto og som enda oppstår når vi snakker om denne historien :) 

Roncar på Spansk = Å Snorke :) 

Mange slags reisebrev 4

Fredagen er her, (Ble lørdag denne uken) nå er jeg; i det du leser dette, på ferie... og feirer Mellomtrollets 3-årsdag :) Men her i blogglandia går det ann å planlegge godt så dette er en av mange innlegg jeg legger inn på forhånd :)

Altså.... i dag er det tid for reisebrev à la Trollkjærring igjen... og i dag skal jeg fortelle om en tur der en venninde og jeg bare gikk til høyre og hvor vi faktisk endte opp..... :)

Vi var på et månedslangt opphold i Tyrkia og reiste rundt for å bli kjent med landet. Vi reiste til en helt fantastisk nydelig kystlandsby der du kan spytte over til Hellas.... og vi ble så bergtatt av alle de skjønne stedene vi kunne sette oss ned at vi bestemte oss for en regel; I kveld går vi bare til høyre, i morgen til venstre....

akkurat her gikk vi :) 

Så.... til høyre gikk vi, ut av hotelldøra og til høyre. Der kom vi til strandpromenaden gitt, høyre der.... følg strandpromenaden..... Neitakk, vi kan ikke gå inn her hos dere, for restauranten deres ligger litt i vinkel... noe som ville bety at vi ikke ville kommet til å gå rett til høyre.... Joda, vi er friske.... jada... vi er her alene, ingen pleiere med oss nei... takk som spør.... vi går bare videre vi nå til vi kan gå til høyre :)

Vi gikk på den nydelige strandpromenaden og takket nei til båtturer og annet koselig selskap, som var helt utelukket; alt lå jo på venstre side av oss... det får være grenser!

SÅ kom øyeblikket! Vi ser er nydelig terasse dukke opp akkurat presis rett til høyre for oss! Vi blir kjempeglade for vi er egentlig både tørste, sultne og ikke minst lattermilde :) Vi setter oss ned; Hovmesteren kommer med sine menyer og spør hva vi ønsker..... Jeg ser på Hovmesteren og sier:

"Eh..... vil ha...... må ha.... skal ha........eh......"

Hovmesteren er på jobb i skrivende stund også, men når du leser dette er han sammen med sin kone på ferie for å feire bursdagen til Mellomtrollet ;)

Konklusjon: Det er farlig å gå til høyre.... ;)

Mange slags reisebrev 3

Det er fredag og klart for et nytt reisebrev à la Trollmor :)

Jeg har truffet så mange mennesker på mine reiser at det er vanskelig å velge hvem man skal skrive om.... så jeg skriver bare om de første som faller i hodet på meg :)

Jeg satt på flyet hjem fra Tyrkia i 2006 og ble sittende sammen med et feiende flott; eldre ektepar. Jeg satt innerst ved vinduet, kona i midten og mannen ytterst. Flyvertinnen kom med noe til meg og sa etternavnet mitt "Du heter Åseberg, sant?"  (navnet er funnet opp i farta her) jeg svarte ja akkurat i det både mannen og kona også svarte ja... :) De het også Åseberg. Så morro :)

Vi snakket litt og de viser seg at vi kommer fra samme familiegrein, stammer fra samme gård rett og slett. Sånt er alltid arti. Så skulle de fortelle meg en liten pussig historie.

De hadde vært i Spania for noen år siden og der traff de en ung gutt som også het Åseberg... han var der nede å besøkte familien sin, men hans mor bodde i Namdalen faktisk.....

"Han het vel Størstetrollet han da?" sa jeg.... noe de bekreftet. Så jeg måtte jo fortelle dem at mamma`n hans var meg :) Historien fikk nye dimensjoner og vi lo godt og kikket litt sånn "er det mulig" på hverandre...

Vi snakket mye og fant en god tone.... Reisen var over og alle til sitt.

Så, i fjor hadde min kunstnermor en Ad Hock-utstilling i en fjelllandsby i Trøndelag. Hun og en venninne stilte ut og solgte sine maleri.
Inn kommer et eldre ektepar og snakker med henne og liker bildene hennes.... og dette er da det samme ekteparet. De leser programmet hennes, ser at hun heter Åseberg og forteller den forunderlige historien sin....

Mamma sier: "De bor i byen der nede nå, alle sammen. Det er min datter dere traff på flyet"

Kona ble stille, mannen ble stille, mamma var stille....

Og til nå har vi kommet så langt... vi bor ca 200 meter i luftlinje fra hverandre. begge har vi mamma`s kunst på veggene, vi deler samme etternavn og har en felles historie men har enda ikke truffet hverandre..HER...  men man tar seg jo i å tenke....

"hva er meningen med dette.....?"



alle bilder lånt fra Hr Google

Mange slags reisebrev 2

Ja, jeg har reist mye og oppholdt meg mye i utlandet. Legger man sammen alle periodene har jeg nok oppholdt meg nesten like mye i utlandet som i Norge... eller... dvs.... nei... ikke helt, men nesten :)

Og da skjer det noe med deg som menneske.... du endrer innstilling. Demonterer skylapper og skyggelegger fordommer og etablerte sannheter. Du endrer syn på det meste egentlig. Derfor er det å reise noe jeg anbefaler folk å gjøre fra de er unge. Dette er jo noe av årsaken til at størstetrollet nå går ungdomsskolen i utlandet. Så får vi se hvordan han gjør det med studiene videre. :)

Å tilrettelegge for at ungdommene våre skaffer seg vidvinkel i synsfeltet er bare flott! Mener jeg!

Men så er det slik da sjø at man endrer forskjellige andre saker også.... jeg ser ikke farger. På folk. Positivt på mange nivå, men ikke alle... jeg blir jo litt naiv også, sant? Så jeg kan godt hyse med meg selv på dette med naivitet også... for om noen sier til meg at jeg skal være med bak hjørnet for der er det en søt hund jeg skal få se, så tror jeg at jeg skal få se en søt hund som står bak hjørnet..... og det er jo ikke alltid en slik holdning som får en opp i de koseligste situasjoner liksom.....

Jeg traff en dame på min første langreise nedover for å være sammen med min mann (da kjæreste)... hun var norsk og rundt 60. Hun så ung og fin ut og var glad i ansiktet sitt og så ut som en fashion-opptatt bestemor :) Noe hun også var. Elegant kledt, dyre striper i håret (ja... jeg ser forskjell på dyre og ikke dyre striper hihi), fine tunge smykker... diskret sminket. Mange 60åringer ville nok missunnt henne dette freshe utseendet.

Litt sånn type var hun (lånt fra google) 

Hun forteller meg at hun har en kjæreste der nede. Hun reiser ned hver tredje måned for å treffe han. Og hun er så forferdelig forelsket. Jeg syns det er søtt at kvinner i sin beste alder får stjerner i øynene når de snakker om sin nye hjertenskjær... i dette tilfelle var det kanskje ikke rart, for det skulle vise seg at hennes kjære var 25 år gammel og var spesialist i spillet der du trekker dukker i tråder....

Vi har nå snakket sammen noen timer på flyet og vi venter på bagasjen. Hun har 4 kofferter. 1 til seg selv og 3 kofferter med nye klær til sin Loooooooove. "Han er så glad i mote" sier hun og ler. Jeg ler også , for jeg mener jo at er man med på leken så får man tåle steken... så hun får vel like mye igjen som hun gir tenker jeg...

Hun ringer meg når jeg hadde kommet meg vel hjem. Hun hadde reagert på en tradisjon hun hadde blitt presentert for mens hun var der nede sa hun. Hun ville høre hvordan jeg taklet denne tradisjonen. Og det var den vel etablerte og urgamle tradisjonen i tyrkia som omfatter at en dame skal betale alt for hele selskapet når hun er sammen med sin tyrkiske kjæreste og hans venner. Da skal alle spise og drikke det de vil og det er da den utenlandske kvinnen som skal betale. Og slikt rår man jo ikke over, det er jo tross alt tradisjon. Og det vil man jo ikke tråkke på. Så hun hadde betalt hun.... 2-3 slike selskap på restaurant hadde det blitt denne runden da, så det begynte å bli dyre tradisjoner mente hun...

Jeg måtte jo svare henne som sant var at jeg aldri hadde vært utsatt for eller hørt snakk om denne tradisjonen eller noen annen tradisjon som kunne ligne det aller minste.... så jeg kunne ikke ha noen meningsutveksling med henne om dette temaet.

Han sier han elsker meg, Trollmor, men jeg har en følelse av at han kanskje ikke gjør det.

Der frøs jeg til is. Kvinnen var virkelig forelsket og gjorde alt dette ut av sin store "krush". Jeg ble egentlig ganske perpleks, overrasket og stum men jeg fikk sagt noe om at jeg vanskelig kunne vite om han elsket henne. Jeg hadde aldri møtt han og kjente ikke noe til verken hans kultur eller vaner. Jeg sa dog at om det nå skulle være sånn at han ikke elsket henne, kunne hun da ikke bare ta det for det det var? Kose seg å være med så lenge hun orket (eller hadde råd) og så hoppe av når det ikke passet lenger?

"Han vil gifte seg" sier hun.... og det finnes jo ikke noe argument mot det :) Så da begynner man å jatte med... og det gjorde jeg også... jattet med. :)

Lånt fra google

Lurer på om de ble gift? hmmmmm og om de ble det, om de er gifte enda?

Har du truffet noen "originaler" på reiser?

Mange slags reisebrev

Som regel er jo reisebrev skrevet med formålet om å skryte eller kritisere et geografisk område... Jeg tenkte at jeg skulle skrive noen reisebrev på bloggen om MENNESKER jeg har truffet på mine reiser.... For det syns jeg er mye morsommere/interessant/givende/tappende :)

Mine siste reiser har uavkortet gått til Tyrkia da min mann bodde der. Jeg reiste mange ganger hvert år fra 2004-2007. Og jeg må virkelig få lov til å si at jeg har fått møtt en knippe meget så spesielle damer på mine reiser, som faktisk er verdt å skrive om. 

De damene jeg velger å skrive om i akkurat denne serien er damer som har hatt sine kjære i landet. Forelsket seg i en landsens gutt/mann og begynt å pendle nedover. Og oppover igjen. Og nedover. 

Det ville overraske meg meget om noen av disse som jeg her skal skrive om er gifte med de samme i dag :) 

Den første jeg skal skrive om er en dame jeg møtte over et par timer på en flyplass... flighten vår var utsatt og vi ble sittende ved gaten på samme benk.. og verden er liten, varmen er stor og det ene fører det andre med seg; kombinert med at jeg tror nok jeg er en sånn type som enkelte føler de kan fortelle alt til :) Koselig det altså, i alle fall slike ganger som dette for det blir jo et helt blogginnlegg av det :) hihi

Samtalen foregikk ca sånn: 

(Først endel sånn høflighetsfraser og litt sånn "blikjent-fjas" sånn ca en 30-40 sekund) 

Hun: 

Jada, så jeg kommer fra Ankara egentlig jeg nå da. Jeg har ikke bagasje heller jeg vettu. (hun ler) 

Jeg: 

Har du ikke bagasje? 

Hun: 

Nei. Du skjønner at jeg ble robbet i Ankara. Så jeg har måttet vente der i noen dager og så har jeg fått billett av ambassaden da. Ja, og nødpass. Ja, og krisepenger da. 

Jeg: 

Oi. Det var da alvor. Gikk det greit med deg? Du ble vel ikke skadet? 

Hun: 

Neida, det gikk bra. Men nå har jeg ikke sparepenger da. Ikke penger i det hele tatt faktisk. 

Jeg: 

Fikk de til å stjele sparepengene dine? Hvordan gikk det for seg? 

Hun:

Jo, du kjønner, jeg er sammen med en mann herfra. Vi har vært sammen siden i fjor og nå ville vi gifte oss da. Men det er jo så mange papirer og sånn som skal til for å få til å gifte seg i Tyrkia, så jeg måtte ha med meg alle sparepengene mine som jeg hadde på bok, for å vise at jeg hadde penger. 

Jeg: 

*kremt* hmm... ok... var det ikke nok å vise kontoutskrift altså? 

Hun: 

Nei.. ikke bare det men for min del så var ikke mine sparepenger nok, fordi jeg hadde bare (her husker jeg ikke akkurat beløpet hun sa, men ca) 40 000 så jeg måtte selge forskjellige saker så jeg fikk 90 000 da. 

Jeg: 

(Jeg er sjokkert og ordene bare faller ut av munnen min) 

Hadde du med deg 90 000 kroner i lomma til Tyrkia???????

Hun: 

Nei, ikke i lomma, i en bag. Og alle smykkene mine og arvegodset etter mor også. Og passet og billettene og de pengene jeg hadde for å bruke mens jeg var der. 

Jeg: 

Men.... var det ikke litt rart å gå å bære på det der i en bag da? 

Hun: 

Det var kjæresten min som sa at det var lurest å gjøre det sånn skjønner du. Og det er jo sant. Da hadde vi liksom alt på samme sted da, når vi reiste til Ankara. Det dumme var jo bare at vi måtte ta den bussen fordi de hadde tatt førerkortet mitt. Det var på vei fra bussen at alt dette skjedde. 

Jeg: 

Førerkortet? 

Hun: 

Ja, vi ble stoppet av politiet skjønner du, dagen før. Det var så rart da, fordi det var sivilt politi. I en helt vanlig bil. En gammel bil faktisk. Og de snakket bare Tyrkisk og de sa at jeg måtte betale en bot der og da. Og det var dyrt da. 2500 kroner skulle de ha. 

Jeg: 

*kremt* (med problemer med å holde meg både seriøs og likeså opprettholde samtalen) 

Var det kjæresten din som fortalte deg at det var dette de sa da? 

Hun: 

Ja :) Hvordan visste du det? Det var han som kjørte skjønner du og han har ikke førerkort. 

Jeg: 

Nettopp. Så når dere kjørte på en landevei som han visste om, så sto det plutselig sivilt politi i en gammel bil der og skulle ha 2500 kroner av deg. Pluss førerkortet ditt? 

Hun: 

Ja... nå skremmer du meg litt altså (hun smiler) hvordan visste du at vi kjørte på en landevei? 

Jeg: 

Nei, det er slikt som bare faller inn i hodet på meg noen ganger (jeg ler) - (hun ler) 

Hun: 

Så da måtte jeg jo ringe å få penger av pappa da, for vi skulle jo tross alt til Ankara dagen etterpå. 

Jeg: 

Ja, dere skulle jo det. Men hva skjedde i Ankara egentlig? Gikk du å bar på bagen i et smug og så kom det 3 menn på alder med kjæresten din og tok bagen ut av hendene på deg, slo kjæresten din i hodet og dro han med seg? 

Hun: 

hihihi... ikke akkurat slik da, men jo... det var 3 menn ja og de var vel ca samme alder som kjæresten min. Og jeg var så redd altså! Du skulle sett kjæresten min! Han prøvde å slå den største av dem for å beskytte meg! 

Jeg: 

Ja, det var sikkert kjempeskummelt for han ja. Å prøve å slå noen han aldri hadde sett før........ (jeg lot den ironien henge i luften... men enkelte forstår ikke ironi og det så blir fortalt at det er ironi) 

Hun: 

Og det værste med alt var at de kidnappet kjæresten min! 

Jeg: 

Nei, du snakke meg om altså! 

Hun: 

Ja, det er så fælt å tenke på! 

Jeg: 

Men han kom seg vel fri han da sikkert, eller? 

Hun: 

Jo... han kom seg fri i går kveld. Men han er jo der i Ankaraområdet og prøver å skaffe penger til en bussbillett hjem og jeg sitter jo her uten penger og uten muligheter til å hjelpe han..... 

Jeg: 

Hva skjedde med deg etter at de tok bagen og kidnappet kjæresten din? 

Hun: 

Jeg kom meg til en gate og fikk spurt etter adressen til den Norske ambassaden og jeg var skikkelig heldig for den var like ved der jeg var da. 

Jeg: 

Ja, du var skikkelig heldig. 

Hun: 

Men det passet tok noen dager å ordne da så jeg måtte være i Ankara på en hotell. Der har jeg vært til i går, da jeg fikk fly ned hit til Antalya og hente sakene mine på hotellet før jeg reiste hjem. 

Jeg: 

Hva gjør du nå da? 

Hun: 

Nei, nå er det bare å vente å se om politiet finner sakene mine da, men de sa at det var ikke så stor sjans for det altså. Men først må jeg hjem å jobbe noe vanvittig så jeg får sendt nedover penger til kjæresten min stakkar. Han har jo ikke noe jobb og får ikke betalt husleie engang etter kidnappingen. 

Jeg: 

Nei, huff... det var det ja.... hmmmmm.. nei se der du, nå kan vi starte ombordstigningen! Lykke til da! :) 

@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@

Det er lov å være kritisk damer! Selv når kjæresten er fiiiiiiiin og spennende! Noen ganger kan de bli litt for spennende for ditt eget beste! :) 

Og vi snakker ikke om en dame på 23 her, men en godt voksen dame som mest sannsynlig var noen år gamlere enn meg selv... 

Noen ganger kan vi rett og slett ikke bare skylde på andre, men akseptere at naivitet fører oss til steder vi ikke hadde trengt å være :) 

God reise!