Speil lyver ikke (kort novelle)

Jeg kjente en jente en gang for lenge siden. En liten pike som hadde svar på alt. En som trodde at nordlenninger og utlenninger var samme folk og som var helt sikker på at mannen i månen kom til å snakke tilbake til henne bare hun ventet lenge nok.
Hun var uskyldig og vakker. Lyse fletter som lå på skuldrene hennes og hennes mor likte å sy kjoler til henne for å riktig gjøre stas på skjønnheten og uskyldigheten i henne.

Piken begynnte på skolen et år for tidlig fordi hun ikke fikk være hjemme lengre etter vurdering av barnepsykologer. Hun leste og skrev allerede og hadde mange engelske gloser innenfor. Hun var gløgg denne piken, lærerdatter på den ene siden og arven fra scenekunsten på den andre.

Hun likte morgenene, piken, tiden som gikk mens hun gikk til skolen. Hun kom ofte for sent og syntes det var helt naturlig at læreren burde forstå årsaken:

"Det er masssssse blåveis nede ved brannstasjonen asså!!!"
Årsakene kunne variere men var ofte et symptom på pikens største egenskap; drømme seg bort. Reise langt og lenge til der hvor det var trygt.

Hun fikk rollen som heksa i skoleskuespillet. Hun var stolt av det. Mor på første rad, smilende og selv stolt. Replikkene kunne hun på rams. Både sine egne og alle andres. Hun sang Do-Re-Mi på skoleavslutningen med det yndigste foldeminiskjørtet man kan tenke seg med rosa dotter på. Hun skrev dikt. Utrykte seg. Hun var flink.

Innsatspokalen for idrettsutøver med bemerkeselsverdig innsats fikk hun også som meget ung. Hun svømte seg til den på samme tid som hun svømte fra det andre.

Jeg kjente henne godt denne piken. Hun er fremdeles kjær for meg så mange år senere. Hun er voksen i dag og livet krever henne. Hun er fremdeles flink, fremdeles syns hun at verden bør stoppe når hun ser noe vakkert og hun flyr bort i sine drømmer og yver. Fremdeles for å finne det samme stedet. Det trygge.

Piken, i dag, bærer på en skygge i sine øyne som hun fikk før hun begynte på skolen. Skyggen ble plassert der av en voksen og kommer aldri til å endres. Den er en del av henne. 5 år av henne. En del av plattformen hun står på og bygger livet sitt på. En del av hjertet hennes. Sjela.

Jeg liker fremdeles piken. Hun betyr alt for meg. Jeg prøver å ta vare på henne så godt jeg kan. Av og til ser hun på meg å ler. Andre ganger renner tårer.

Speil lyver ikke.

Same procedure as every year Miss Trollmor!

Ja.... hvert eneste år skjer det samme.
Jeg storgleder meg til å begynne med julekos, julepynting, julebaking, julegaver, julemat, juleorganisering, julekosenusseduppedattemeglangtderbak.....




Og så kommer den snikende da, den velkjente følelsen, den evigutmattende og gnagende lille stemmen langt der bak i hodet som begynner så smått å viske små ord til meg, sånn bare for å sette meg tilbake der jeg hører hjemme og gjøre at jeg ikke helt klarer å nyte overfloden.

"Er du ikke litt i overkant nå Trollmor?"

"Du vet at det sikkert er mange her i byen som ikke har noe å sette på kjøkkenbenken men som kunne tenkt seg å ha det?"

"Er det bra for deg, tror du, å ønske deg en såpass dyr ting i julegave? Kunne du ikke vært takknemmelig med noe mindre, noe lite?"

"Hva har du planlagt å gjøre for de som ikke har det så bra da? De som ikke kan sitte å planlegge menyen til julehelgen en måned før?"

"Du kunne ikke gitt pengene for den designlysestaken til Frelsesarmeen eller noen da? Det var jo ikke sånn at du ikke hadde lys der hjemme?"



Hvert eneste år damer! Jeg var vel 7 første gangen jeg foreslo for mine foreldre at vi burde invitere bygdas noe fuktige gamle innbygger, som trivdes best i skogen alene, hjem til jul... for da hadde sikkert han blitt glad..... Og siden har det gått slag i slag med foring av ensomme naboer med pepperkakehus og julekaker og andre saker og i det hele tatt....

Nei, jeg er ikke ute å fisker etter verken skryt eller noe som ligner... jeg kunne bare rett og slett tenkt meg å nyte julen som andre ser ut til å nyte den. Men så snart desember inntrer, så plopper denne pussige stemmen opp da.... og hvert år blir jeg like overrasket... for det er jo et år imellom så jeg rekker å ikke huske hvor slitsomt det er. Nei, det er ikke slitsomt å ville hjelpe andre... men det er slitsomt at det ønsket ikke skal la deg slappe av i det hele tatt.

Jeg tenker bare på de narkomane som bor ute......

På eneforsørgere som ikke har nok til å kose seg noe ekstra..... Og på køen utenfor Fattighuset i Oslo....

Det hører med her til historien at i fjor oppsøkte jeg barnevernet og sa at jeg ønsket å kjøpe inn noen små gaver til barn og om de visste om en trengende familie så kunne de kanskje formidle til dem at det var noen som ønsket å hjelpe...... Men det gikk ikke gitt. Man kunne ikke spørre mennesker om de hadde så dårlig råd at de trengte at noen hjalp dem. Dessuten var det alt for sent å sette igang tiltak.... og slikt må organiseres og tilrettelegges. Det var ikke bare komme å gi noe.... Men jeg kunne få komme på en avslutning for noen barn som gikk en en behandlingsgruppe.... de var "bare" 17 altså....

Jeg hadde ikke råd eller tanke om å kjøpe 17 gaver så det ble ikke noe av det.... :) Og i år er jeg litt missmotet for å gjøre noe lignende kjenner jeg.

Så.... det blir nok som før... å donere noe til asylmottaket her eller gi noe til den lokale menigheten eller noe... Jeg gir ikke til Frelsesarmeen lengre fordi jeg ikke er enig i deres behandling av homofile. Enkelt og greit.

Huff jeg er så rar...............

Jeg blir litt missmotet.... men det er kanskje meningen at det er slik? Kanskje er det bra at mine skruer er skrudd sammen sånn, kanskje om det ikke var sånn så ville jeg tatt helt av og egotrippet meg igjennom denne perioden uten tanke for noe annet enn meg selv og min julmannsgalskap? Kanskje ville jeg ha funnet meg selv i en haug med utelys i slutten ev februar i det jeg har besvimt over beløpet på strømregninga?

Ja ja.... en får værra som en vart nårn ikke vart som en sku....... 

Når vi tenner lys......

Hva gjør du når du tenner lys? Tar du frem fyrstikkene og tenner bare for skjønnheten av det eller har du noen tanker bak det å tenne lys?

Når jeg tenner lys så tenker jeg alltid på noen....







Ofte tenker jeg på de jeg har mistet i livet.... de englebarna jeg kjenner, mine venner jeg mistet i ulykker da jeg var tenåring, de jeg kjente som har gått bort og familie som er på den andre siden.

Andre ganger sender jeg mine tanker til venner og/eller som trenger meg, som trenger ekstra energi eller som er situasjoner som er utfordrende for dem.





I dag tenner jeg lys for min kjære tante.

Hun har fått bekreftet brystkreft.

Hun skal opereres om en uke.

Når de vi er glade i får slike utfordringer så kjennes det så meningsløst, så tungt. Å se henne veksle fra godt mot til sorg er tungt. Å følge med alt fra hun fant en liten kul i brystet for ca 3 uker siden, til hun nå skal på operasjonsbordet er vekkende for meg. Det setter ting i perspektiv og det forteller meg noe om hva som er viktig, hva som skal og bør legges vekt på og hva som bør og skal legges BORT... enten i perioder eller for alltid.

Tenn et lys i kveld. Tenn det for noen du er glad i. Noen som trenger det, noen du savner eller noen som trenger lys på sin vei. Har du ingen å tenne lys for, så tenn for min tante. Be gjerne om du ber. Her mobiliserer vi positive energier! :)

Ha en god dag!