Min farmor var ikke bare snill. Hun var streng, noe manipulerende (jeg skrev ordet "noe" der for å være snill), kontrollerende og perfeksjonist. Men hun var OGSÅ snill. Og gavmild, engasjert og lattermild.
Vi skriver April og alltid i April tenker jeg på mine besteforeldre i krigen. Både på grunn av de naturlige krigsdatoer i April men også fordi min kjære farfar hadde bursdag på samme dag som Adolf Hitler, 20 April.
 |
| Slik så trønderbygda ut på farfars bursdag i 1940 |
Under andre verdenskrig pleide farfar å få telegram på bursdagen sin som var signert Hitler, men han var ganske nøye på å understreke at det var venner som ville tøyse med han som sendte telegrammet, for å tulle med faktumet at farfar var motstandsmann og farmor var fysisk motstandskvinne. Hva betyr det å være fysisk motstandskvinne sier du? Vel... her kommer et par eksempler. '
De tyske soldatene som bodde overalt i den lille innlandsbygda i Nord Trøndelag. De hadde kontroll på det meste. Togstasjonen, Folkehøgskolen, folk og fe. De hadde fine vogner og hester og pleide å besøke de pene fruene i bygda som hadde sine menn ut i krig. Ofte tok de fruene med seg ut på tur, drakk litt fra lerker og oppførte seg skrekkelig uanstendig etter min farmors målestokk. Så en kveld kom soldatene og fruene til butikken der min farfar var bestyrer, for å handle noe søtsaker til damene. Det var latter og lett stemning blandt dem og den lille sølvlerka gikk mellom dem alle. Farmor så rødt. Hun kjente godt to av de fruene og hun visste at de hadde barn og at mennene deres var respekterte menn av bygda. Noe hun fra nå av aldri kom til å mene om disse damene. Og det skal sies at det hun følte for disse damene var bare lommerusk i forhold til det hun følte for de tyske soldatene. "Tysker`n" som hun alltid kallte dem.
 |
| Mye i Namdalen ble utslettet. Her et bilde av Namsos etter bombingen |
Farmor så sitt snitt til å forlate butikken mens de ble ekspedert av min farfar. Hun hektet den flotte vogna av hestene men plasserte en pinne i hullet i steden for bolten. Og så humret hun og gikk bak butikkhjørnet der hun hadde full oversikt til situasjonen.
De fikk satt seg, mens de fremdeles lo. Alle satte seg. Fruene også. Og Lerka. Og så pisket "Tysker`n" til hesten og POFF...... der tumblet de alle rundt hverandre, over, under, føtter, hender og hoder i lett blanding mens fruene hylte og soldatene kjeftet.....
Farmor lo.
 |
| Slik ble Tyskerjentene behandlet etter krigen |
Farfar var, i alle de år, bestyrer på det lokale Samvirkelaget. Farmor var dermed bestyrerfrue. Titler var viktig for henne. De visst ejo ikke om butikken ville stå neste morgen, så ved dagens slutt tok alltid min farmor alle pengene (var vel så godt som bare mynter på den tiden), i en skinnveske med lås og så bar hun vesken de 150 metrene hjem. Med andakt og ærbødighet bar hun veska til en låst eske og med samme erbødighet bar hun den tilbake morgenen etter.
En kveld inntraff hjembæringen av pengene slik at det var tid for vaktbytte borte ved togstasjonen som igjen da befant seg 50 meter fra butikken. Soldatene som gikk av vakt måtte da gå forbi butikken, og denne sommerkvelden også min farmor på tur hjem med pengene fra kassa. Hun blir stoppet av en knippe av de tyske soldatene.
"Hva er det du bærer på" sier den som tydeligvis hadde størst rang av dem.
"Det skal ikke du bry deg noe med" sa farmor.
"Åpne veska!!!" sa soldaten.
"Nei, det gjør jeg ikke, før skal jeg slå deg i bakken med den!"
"Hvordan er det du snakker til en overordnet??!!??" sier soldaten
"Jeg snakker ikke til en overordnet men til en stakkars unggutt som burde latt eldre damer fått være i fred for å gjøre jobben sin!" repliserte min kneisende farmor.
"Slutt å snakk å gi meg veska" ulmet han og grep etter den....
Og det er da her det hele kulminerer i nettopp det min farmor truet med... hun drar veska bak seg med høyre hånd og svinger den med all sin kraft, med alle myntene til å gjøre tyngde, rett over ansiktet til soldaten....... Hun ser på han der han ligger og innser hva hun har gjort og så løper hun..... heldigvis for henne var alle så sjokkerte at de ikke løp etter.....
Jeg har forresten et klenodium fra krigen. Min farmors bror var soldat ombord på
PS Norge og sendte et brev hjem til farmor noen dager før den ble senket (med 191 mann ombord) 9 April 1940.
Der står det "Nå kommer jeg snart hjem på besøk" og "Vi har begynt å sett noen veldig store fly nå som er vanskelig å treffe med kanonene våre men bare vent til de kommer lavere, så tar vi dem" ...... Han beskriver litt hverdagen ombord og han forteller at de skulle, et par dager senere, begynne å gå sørover..... De kom aldri så langt. Det siste han noen gang skrev er det jeg som nå har...
Jeg blir så full av tanker i April. Jeg tenker på mine besteforeldre som bodde i perioder inne i en tunell sammen med sine sambygdninger, fordi faren for bombing av bygda var så stor. Jeg tenker på alle som trosset de fastsatte reglene og gjorde det som var riktig uansett, som sto fast på sine prinsipp og trodde fullt og helt på en løsning. Jeg tenker på alle "farmorer" som dasket med vesker og viste sin avsmak på andre måter.
Hadde jeg turt?
Hadde du?
PS Bildene er googlet
