Jeg hadde bloggrunden min i går kveld og så kom jeg over en skjønn bloggdame som ga en annen skjønn bloggdame en award, nettopp fordi hun IKKE skriver og viser at alle dagene er så frenetisk lykkelige.... Og DEN forstår jeg! For alle dagene er jo ikke det! Ikke mine i alle fall, ikke de til min familie, venner, bekjente, naboer og ellers de jeg vet om ..... Vi har det litt sånn.... hhrrmmmfffffff innimellom vi.... og kunne godt startet bloggen
dritogdranågidderjegikkemer.blogspot.com
Det virker ikke å være så stort marked for sånne dager egentlig... vi skal liksom ikke snakke så høyt om dem og ikke VISE dem fram å la andre se våre svake sider... for da blir vi på en måte svakere.. mindre.. til og med mindre verdt. Dødsfall, alvorlig sykdom, konkurser og samlivsbrudd er legitime tema å snakke om en stakket stund... da kan man få sympati... men det å bare ha en bedriten dag... det å kunne ønske seg å synke ned i et sort hull med en varm dyne å bare forsvinne til neste dag.... det vekker ikke sympatidyret i folk... hva er årsaken til det? Vi trenger jo sympati da også.... eller? En klem? Cyberklem?
Ikke det at jeg har en dårlig dag i dag for det har jeg ikke, jeg har sovet godt i 2 netter jeg...!!!! Noe så deilig!
Men... jeg vet ikke... bør vi bli litt flinkere til å svare sant når noen spør oss "Bra med deg da?" "Hvordan går det" osv? Kanksje jeg skal begynne å svare: "Nja.... bra er det sikkert om man ser på det store bildet men i dag har jeg en bedriten dag" Hvordan ville du ha reagert om jeg svarte deg det om du spurte meg?
Et annet spørsmål er... og her kommer vi til det som er liksom MIN personlige fane da... hva skjer INNE I OSS når vi hele tiden later som? Når vi smiler og dekker over, nullstiller oss og begynner på nytt, gang på gang på gang på gang? Forandrer vi oss? Blir det sånn at vi til slutt tror på vår egen løgn, som i utgangspunktet var hvit og liten? Og hva i all verden er årsaken til at vi alle forventer at folk skal svare "Vi har det så bra at" når vi spør? Kan vi spørre annerledes neste gang for kanskje å få vite om mennesket har noe annet enn et standardsvar til oss?
Kan vi si: "Fortell meg om hverdagen i det blå huset da!" med et smil, hold øyekontakt og sett deg godt til rette.... er det mulig?
Vi må bare sørge for å være åpne for at vi får vite ting vi egentlig ikke spurte om :) For min erfaring er at når man spør åpne spørsmål som trigger folk til å fortelle mer, så gjør de nettopp det :) Det kan være både koselig og det kan bli fryktelig trist. Men det blir ærlig, dypt og nært og man styrker vennskap/bekjentskaper.
Så... neste gang du leser på en blogg at dagen kanskje ikke er av de beste... kanskje det er nettopp da du skal kommentere å si noe... hva som helst... og trenger du et sitat eller noe, fordi du ikke finner noe å si så kan du for eksempel bruke Siterte Sitater :)
Jeg husker min farmor.... jeg fortalte henne at min venninde alltid var så lykkelig... med sin kjære, med sine foreldre, skole, jobb, bil, hus og hjem og ALT.... min farmor sa:
"Huff, stakkars....." Da jeg ba henne forklare sa hun: "Det finnes INGEN mennesker som har det så bra! Når mennesker snakker på den måten er det første tegnet på at noe ikke er riktig...."
Disse ordene har fulgt meg hele livet og de slår aldri feil... INGEN er tvers igjennom lykkelig.... og ingen skal være det heller... livet er ikke satt sammen sånn :)
Det er i oppoverbakke at det går oppover :)
Ha en fin dag småpiker :) hihi
